Det er dager da det eneste som hjelper er å legge seg ned.
Finne den varmeste kroken i stua.
Dra teppet godt over hodet.
La den beste musikken stryke rundt deg, hylle deg inn.
Stenge alt ute. Og ta alt inn.
Dager da alt du vil er at noen skal bry seg. Men du vil ikke bry noen.
Pauseknappen er til for å brukes.
Lyset er på. Er du der?
I hjertet mitt vinker jeg til deg når jeg går forbi.
Hver gang. Vinker fordi jeg tenker på deg.
Hver gang. Vet du det?
Hvordan kan du vite om en tanke.
Du er med meg.
Jeg ser deg.
Og hjertet mitt smiler.
Vinteren er her.
Strør sine 100 millioner glitrende diamanter. Stjernene har lagt seg på bakken.
Svare trær blir lyse nå. Dunete. Koselige. Som nyklekka kyllinger.
Vinteren er her.
Kysser deg med stikkende iskyss.
Tydelige kjærtegn, som sitter lenge.
Luktene lukter så sterkt.
Kryddermiddag. Søte bakverk.
Lukta av byen. Lukta av frost. Lukta av deg.
Bærer langt. Alt kommer nærmere.
Snøen og freden kommer samtidig. Pakker inn jorden.
Ingenting er så fredfullt som når snøen senker seg.
Det er tomt her på bloggen. Men det er ikke for at hodet mitt er tomt. For all del. Heller tvert i mot.
Hodet mitt er så fullt. Veldig fullt. Så fullt at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Fullt.
Av seksualundervisning for ukjent, jevngammel gutt etter abortforedrag.
Av den koselige Bergensgata som viste seg å tilhøre de prostituerte.
Av vinterkalde, vintermørke, vintervåte, vinterhvite Oslo. Som slettes ikke er så verst.
Av Oslo som har vist meg at det går an å like byen. Til og med bli glad i den.
Av Oslo som har vist meg sine tenkesteder, deppesteder, fredelige steder. Hjemmesteder. Og gjemmesteder.
Steder jeg ikke trodde fantes.
Gladsteder. Happy places for happy faces.
Av Cake love. Larkin, Robyn, Bono og Michael.
You Are. Yes, you really are.
Om å stå stille, men ville reise.
Om å faktisk reise, men likevel stå stille. Helt stille.
Running to stand still.
Av mennesker og møter. Møter og mennesker.
Varme hjerter. Kalde hjerter.
Sannheten som kanskje ikke er et koselig syn. Men det er sannhet.
Pauseknapper, spoleknapper. Drømmer. Feil. Eller rett. Hvem vet.
Me lost my cookie. Again. Where's my cookie?
Kanskje hadde det fortsatt sånn. Fullt og kaos. Sannsynligvis hadde det ikke blitt liv på bloggen i dag heller.
Men det skal bare ett menneske til å for å starte revolusjon. Så her jeg igjen. All because of you.
Takk, vennen!
En (relativt) tidlig sommermorgen i tvedis. Byen strekker på seg, gnir søvnen ut av øyene. Våkner sakte til liv. Feiekostens sang høres i hovedgata der butikkene er i ferd m å åpnes. Svosj. Svosj. Svosj. Rytmisk. Syngende. Butikkdamene gnir seg litt i øynene de også.
God dag! God morgen! God dag! Godemine kunne likegodt vært slengt på. For de to muntre ordene synges ut. I forskjellige toneleier. Opp og ned. Og et par falske. Hørt det før?
På denne tiden av dagen kjenner alle alle. For bare de innfødte, faste, lokale landsbyboerne våger seg ut så tidlig. Feriegjestene er fortsatt i drømmeland. De skumle,brysomme,krevende,masende,men akk,så nyttige feriegjestene. Inntrengerne. Som forskyver byens balanse noen uker. Som gjør den uttrygg, uberegnelig, ukjent. Det er jo ingen kjente i gata lengre!
Men de samler folket. Sammen mot romerne. Landsbyfolket er glade i hverandre. På tross av interne, kraftige kamper over blomsterpotter, brostein, navn, fiskeplasser, sommerfugler og steintrollhatter. Og kanskje råtten fisk.
Tross alt er sine egne best. De kjente. Tryggest. Lettest å være glade i.
Jeg blir litt sånn selv. Og det verste er at æ li'år de'.
And you know it aches
Your heart it breaks
You can only take so much
Verden har hull i sjela si.
Leste det på en jakke her om dagen.
Ballonger
Sol
Varme. Både fra været og fra menneskene rundt meg.
Kjoler
Farger
Kaker, cookies, boller, søtt, kliss, mmmmm......
Mennesker. Bli kjent med nye, skravle med fremmede.
Ferie
Lære nye ting
Musikk
Regn. Av den typen som plasker ned så mye at man blir klissvåt på sekunder.
Men mest av alt -
Venner. Gode venner. Som jeg kjenner, og som kjenner meg. Love you!
Og så denne da:
http://www.youtube.com/watch?v=kKW7TIjqZAA
Jeg er et bygdemenneske. Jeg merker det. Veldig godt. Og uten tvil.
Storbyen er fin den. Mange muligheter og mye som skjer og alt det der. Men det er på bygda jeg hører hjemme.
For det er så mange fine ting med bygda.
Her kan man ringe og få frisørtime samme dag.
Her kan man handle i butikken. Har man glemt kortet hjemme, kan man betale neste dag, men likevel få med seg varene nå.
Her kan man finne det meste man trenger. Og det man ikke finner, trenger man som regel ikke. Ikke eeegentlig. Resten kan man få på postordre. Eller netthandel.
Her er det mange å si "hei" til på gata - og de svarer tilbake.
Her er det stille, rolig, ting er mer bedagelig.
Her løses ingen verdensproblemer, hvertfall ikke hver dag. Men av og til. Kanskje.
Her er en, kanskje to, caféer å møtes på. Så da møtes man der. Alkoholikere, narkomane, uføretrygda, pensjonister, barnevognmødre i permisjon, skoleskulkerne, lunsjfolket. Og er er egentlig fornøyd med det.
Her er det steintroll, blomstertyver, svømmeturer og barnehageturer som er hovedoppslag i avisa.
Den største diskusjonen er om gata er finest med asfalt eller brostein. Om plassen skal være oppkalt etter den ene døde lokalhelten, eller den andre døde lokalhelten. Og de hissigste avisdebattantene møtes på gata. Det lønner seg ikke å være uvenner for lenge. Da har man mistet sin cafékompis. I verste fall.
Her velger nesten ingen sine venner. Man tar de folka som er. Så lærer man å omgås hverandre. På godt og vondt. Selv om man kanskje aldri ville ha hengt med akkurat de menneskene om man hadde valget.
Jeg liker bygda.
Det er kanskje bare meg, men jeg tror ikke det.
Som har fordommer. Og bilder. Stereotypier. Om mange mennesker.
For eksempel bussjåfører.
I hodet mitt er en bussjåfør noe sånt som:
godslig. Sint, oppfarende, overvektig, veldig opptatt av regler, fikk aldri noen annen jobb - men vil egentlig ikke være bussjåfør, litt mindre intellektuell enn gjennomsnittet, veldig opptatt av bussen, veldig glad i å kjøre bil, bussen kommer før alt annet, glad i bensinstasjonmat, ikke like glad i mennesker alltid, lite samarbeidsvillige, liker dansebandmusikk, har vulgær/grov humor. Hvis de har humor i det hele tatt.
Med andre ord; jeg har ikke et veldig flatterende bilde av bussjåfører. Jeg ser det. Er ikke stolt av det. Men, la meg si: hadde.
For en tur kan forandre så mye. Blant annet mitt bilde på bussjåfører.
Som reiseleder tilbringer man mange timer fremst i bussen. Der sitter som kjent også sjåføren. Nærmere enn to meter unna. På de timene kan man bli ganske godt kjent.
Min kjære bussjåfør på forrige tur oppfylte noen av fordommene.
Men han avkreftet enda flere.
Han var smart. Han hadde flere ganger vært i FN-tjeneste. I farlige land, farlige konflikter.
Han var like interessert i menneskene som i bussen. Nesten hvertfall.
Han var veldig god å samarbeide med.
Han passet på meg, på gruppa.
Han var bare morsom, blid, hyggelig, snill, omtenksom.
Og verdens søteste.
Jeg ser annerledes på bussjåfører fra nå av. Fine menneskene. De fleste...
Jeg er sær.
Og jeg vet det. Veldig godt. Er fullt klar over det. Likevel blir jeg overraska når folk kommenterer mine særegenheter. For det gjør de.
Jeg snakker med meg selv. Eller tenker høyt. Plutselig har jeg sagt ting. Disse er det ikke meningen at du skal høre, de er kun til internt bruk. Men de slipper altså ut. Ofte. Ikke like lurt bestandig.
Jeg kan plutselig begynne å le. Høyt. Når jeg går på gata. Eller spiser. Eller nårsomhelst egentlig. Uten noen synlig grunn for latter. Men i hodet mitt er det det. En god grunn for latter. Det kan være deg. Eller meg. Det kan være noe som skjedde i går, forigårs, i fjor eller for 5 min siden. Eller noe som aldri har skjedd, men som jeg ser for meg kunne ha skjedd. Og jeg har det gøy, jeg.
Dessuten er min latter et kapittel for seg selv. Rettere sagt, mine lattere. For jeg ler på mange forskjellige måter. For noen år siden var tallet oppe i 14. Profesjonelle latterkursdeltakere i Kina kan komme opp i ca 20 forskjellige måter å le på. Etter mange års trening. Hah.
Jeg liker ikke å skryte av meg selv. Likevel gjør jeg det. Til stadighet. Jeg liker å tro jeg er ydmyk. Jeg vil være ydmyk. Kanskje på tide å innse realiteten.
Jeg er sær. Og jeg vet om mer. Mye mer.
I know. And I like it.
Finnes det noe bedre enn å reise.
Finnes det noe bedre enn å bli kjent med nye mennesker.
Finnes det noe bedre enn å være sammen med fantastiske mennesker, hver dag.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man mestrer noe. Er god til noe. Lærer noe. Er engasjert.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man gjør noe som gir mening.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man gjør noe som kanskje forandrer. Deg. Meg. Mennesker. Verden.
Finnes det noe bedre enn å se ungdommer vokse. Forandres. Skjønner. Ser.
Finnes det noe bedre enn å komme seg bort fra hverdagen litt. Bort fra hver dags små problemstillinger og altoppslukende tankespinn. Fra dagens mas. Og morgendagens...
Finnes det noe bedre enn å se naturens skjønnhet. Kjennes solens varme. Løftene om sommeren som venter.
Og samtidig ta med seg historiens kalde gufs. Til hjertet som aldri, aldri glemmer.
Jeg tror ikke det. Jeg har desidert verdens beste jobb. Uten tvil.
"A tour is like a box of chocolate. You never know what you're gonna get."
Er nesten synd man ikke kan være reiseleder på heltid.
Nå er vi på denne tiden av året.
Nå er det tid for eksamen. Stress. Press. Angst. Panikk. Nerver. Smerte og gru. Søvnløse netter. Uvirksomme dager. Forkortelse og forringelse av det sosiale livet.
Nå er det tiden for tynne strømpebukser, lette vårkjoler og ullsjal. Selv om det er litt for kaldt for tynne strømpebukser og lette kjoler. Men det gjør ingenting. Det holder jeg ut. For nå er jeg endelig fri. Fra tykke strømpebukser, tunge sko og svære jakker. Nå kan jeg endelig vise fram farger, stoffer, mønster som har vært gjemt så lenge. Da er kulde, sår hals, tett nese til å leve med. Til friheten. Og skjønnheten!
Nå er tiden her for sykkel, hoppetau, kritt på asfalten, grus på asfalten, skrubbsår under nesa.
Nå er det tiden for den friskeste lufta, de vakreste fargene, de nyeste blomstene, helt ferske fra jorda.
Nå er tiden her for den første isen, som det etterhvert skal bli så alt for mange av.
Nå er det tiden for avslutninger. Klargjøring av deg selv, før noe nytt.
Begynnelsen på slutten for å få nye begynnelser. Ja.
Skummelt er det. På veien til det ukjente. Men litt godt også. Å begynne på nytt. Skummelt og godt.
Me lost me cookie. Where's me cookie?
Jeg stresser nå. Ikke bare akkurat nå, men nå for tida. Skikkelig vondt, gammeldags, bigtime stress.
Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har gjort alle de tingene som bruker å funke. Skrevet liste, skrevet leseplan, ukeplan, månedsplan, planplanplan og listelisteliste.Tenkt positivt, pressa meg selv, sovet regelmessig, spist regelmessig, holder meg hjemme, tenker å jobbe selv på en lørdag.
Men det virker ikke nå. Ingenting virker. Jeg kommer ikke i gang, en gang. Jeg skal bare sjekke noe på dataen, vaske litt klær, rydde litt, finne noen papirer, se litt ut vinduet, snoke i skapet, unngå å spise det jeg fant i skapet, snurre rundt meg selv et par ganger. Og plutselig har det gått fire timer, og jeg har fått dårlig tid. Og enda mer å gjøre. Og enda kortere tid å gjøre det på. Resultatet er at jeg prøver å gjøre alt. Absolutt alt. På én gang. Men det går jo ikke - hallo. Likevel prøver jeg. Så jeg stresser enda litt mer.
Det verste er at ingenting blir gøy. Eller alt blir gøy. Småting blir veldig viktige, store ting (som å treffe folk) blir plutselig stressbetont. Før det kommer i gang riktignok, da er det dagens høydepunkt. Samtidig tar det tid. Og jeg blir stressa. Enda jeg liker det så godt, og er avhengig av det. Folk altså. Og sola, våren, blomstene, lyset.
Alt dette får jeg sett for lite til. Fordi jeg skal gjøre noe fornuftig. Som jeg ikke får gjort. For ingenting virker nå. Jeg er opprådd. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Virkelig ikke. Vet du?
Jeg kjenner at jeg er oppgitt i dag.
Oppgitt over
- meg selv. Leder nå VM i forsoving. Har ikke vært på skolen på tirsdager på flere uker.
- meg selv. Igjen. Bruker lang tid på å gjøre småting som ikke burde ta så lang tid. Derfor får jeg mindre tid til å gjøre det jeg må gjøre, og som tar lang tid. Lang tid!
- meg selv. Nok en gang. Har så lyst til å skrive, blogge. Har ting å skrive om, men får det ikke til.
- folk som poster følgende melding i facebookstatusen sin: "Skam deg Norge....Vi har barn som går til sengs uten mat...Eldre som går uten medisin....Mentalt syke uten behandling...Militære uten riktig og nok utstyr....enda sender vi millioner til andre land før vi hjelper vårt eget....99% av befolkningen har ikke mot nok til å kopiere og reposte denne!!!!! jeg er en av de 1%..." No comment needed.
- jenter som går på pulverdietter, feks NOKA, til og med mens de er gravide. Det er så mye feil med dette, både ernæringsmessig og livstilsmessig, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Så jeg begynner ikke.
- alt og alle. Nesten. Eller ikke. Fram til nå, bare. For nå, nå er det over. Og jeg kan (endelig) ta fatt på den nye, vakre dagen. Sola og meg. Våren og meg. BFF lizzom. Kanskje jeg skal kjøpe en ballong?
...var verden enten svart eller gul
...var ting enten rett eller galt
...var det uutholdelig å være borte fra kjæresten en helg. Eller en dag. For ikke å snakke om en hel påske!
...var venner viktigere enn familie
...var det viktig å være forskjellig fra alle andre. Men ikke så forskjellig at alle andre syns du var rar. Men hvis de syntes det, var det ikke så farlig det heller.
...gikk det veldig greit å rope litt høyt, og få litt oppmerksomhet.
...kunne man være barnslig og voksen på en gang, uten at det gjorde noe
...ville, kunne og skulle jeg forandre verden. Uten tvil. Starting with the man in the mirror.
17 var fint. Veldig fint igrunn.
Vi var venner en gang.
Nå er vi ikke det mer.
Det skjedde ikke noe dramatisk. Vi vokste, skled, flyttet. Bort, fra hverandre. I forskjellige retninger.
Men jeg tenker fortsatt på deg.
Har du det bra? Hva gjør du nå? Hvordan går det egentlig med deg?
En gang kunne jeg spørre deg. Nå må jeg bare lure, tenke, tro.
Jeg bærer deg forsatt med meg. Du er en del av meg. Vi gikk et stykke vei sammen. Vi har historie sammen. Du var viktig for meg en gang. I større eller mindre grad.
Av og til kjenner jeg sorg over å ha mistet deg. Men sånn er jo livet. Jeg skjønner det. Man kan ikke ta med seg alle, hele veien.
Men mest kjenner jeg på gleden. Gleden over at jeg har kjent deg overhodet. Det er ikke alle forunt.
Jeg har igjen funnet ut at jeg liker godt plasser der mange forskjellige folk ferdes. Der folk er på vei. Et eller annet sted.
Jernbanetorget her i byen, for eksempel, er et slikt sted.
Her er turisten. Med kamera på brystet, og klar for Operaen, Karl Johan, Slottet. Som begynner med bilde ved eller på tigeren.
Her er utflytteren, innflytteren, den lokalfødte, den rastløse, den husløse.
Her er han som tror på Jesus, og som går store omveier for å høre om du også gjør det.
Her er han som definitivt ikke tror på Jesus.
Her er tiggeren, uteliggeren, de narkomane.
Her er familien med to barnevogner, turklær og en treåring som gjerne vil klatre på tigeren.
Her er mannen med dress, frakk og stresskoffert.
Her er den tilreisende mannen med dress, frakk og stresskoffert. Som stiller seg tilfeldig henslengt en halvmeter fra tigeren, akkurat innenfor bilderammen.
Her er fashionistaen og harrytassen.
Her er ungdomsgruppa med bagger, soveposer, joggebukser og joggesko, klare for fellestur på flatseng i storbyen.
Her er lokalungdommen på vei hjem fra shopping.
Her er lokalungdommen som føler seg oversett og ikke lyttet til, og derfor kler seg i svart og farger håret rosa.
Her er studenten med gitar på ryggen og skolebag og pcbag og treningsbag samlet på smale skuldre.
Her er kjæresten som gråter for farvel, og kjæresten som gråter for gjensynet.
Her er mann med hatt og stokk, med støttende kone, i et trygt grep i den rynkete hånda.
Jeg liker det.
Jeg er sjokkert.
Ble nettopp sittende og se en dokumentar på NRK3, som omhandlet kvinners forhold til sin egen kropp, under og etter graviditet.
De fleste kvinnene i programmet nektet å innse realiteten. De nektet å ta inn over seg at kroppen forandres radikalt når man velger å få barn. Flere av dem så til Hollywood og kjendisene der. De var gravide samtidig som superstjernene, og sammenliknet sin kropp med deres. Hverdagskvinnene forventet at de skulle komme tilbake til utgangsvekt like fort som kjendisene, og gjorde alt de kunne for at noe slikt skulle skje.
Kroppen gjennomgår store forandringer i en graviditet. Ikke alt går tilbake til sånn det var før man ble gravid. Dette nektet de å innse, og det fikk ulike konsekvenser. Noen begynte å trene hardt. Tidlig. Noen begynte på slankepiller, bare 3 uker etter fødselen. Andre gikk på superkjappe slankekurer, som gjorde at de hadde mistet nesten all "babyvekten", bare 5 mnd etter fødselen. Likevel var ikke dette nok.
I USA(hvor ellers!) har de nå startet et tilbud til nybakte mødre - "Mummy Makeover". Mødrene får tilbud om å ta fettsuging, stramme opp bryster og mage. Alt i én operasjon. Som varer 10 timer.
I dette svære landet vi henter så mye kulturell inspirasjon fra, legger altså nybakte mødre seg under kniven. Før babyen har rukket å bli så mye som 6 mnd, risikerer mor liv og helse for utseendet. Kirurgiske inngrep medfører alltid stor risiko for komplikasjoner - blodpropp, betennelser etc. Risikoen minsker ikke når inngrepet varer i 10 timer. Alt for å se bra ut. På klinikken i programmet, utførte de slike Mummy Makovers ca 5 ganger i måneden. La meg bare understreke at kvinnene i programmet var slanke, fine kvinner. Kronsitatet kom fra en ektemann: "Det er viktig at man trives i kroppen sin. Er det dette som skal til, er det helt greit."
Sjelen min gråter.
La oss heller rope HURRAAA for kvinnene på theshapeofamother.com! Her legger kvinner ut bilder av sine kropper etter en fødsel. Og de er fornøyde, stolte og (etter hvert) glade i kroppen sin. Som man bør være. Gravide kvinner gjennomfører kroppens største oppgave, og det skal merkes!
Jeg liker veldig godt bloggen til jentene som skriver om sine hendelser med kunder i matbutikken.
Hvis dere ikke har oppdaget den, begynn å les!
Og her kan dere lese mine bidrag, fra livet i en bokhandel.
Kos dere;)
Vi er alle på vei. Et sted, en eller annen gang.
Det er særlig tydelig på en flyplass, der jeg står nå. Her er vi alle fysisk på vei et sted.
Til ferien, til kjæresten i utlandet, til vennene i en annen by, til varmen, til kulda. Til helgas samvær med mamma. Til tante, onkel, bestemor. Til den syke vennen, som man kanskje skal se for siste gang. Hjem. Til landet man egentlig kommer fra.
Men egentlig er vi alle på vei, mer eller mindre hele tida. Vi er alle på vei mot det neste minuttet, den neste timen, den neste dagen. Hvis vi er så heldige å få det.
Da dine timer stoppet, stoppet ikke min verden. Den raste ikke sammen. Livet gikk ikke i grus.
Men det ble så mye tommere. Og fattigere.
Du har det bra nå også. Jeg vet du fant igjen din store kjærlighet. Er glad for det.
Hils da, bestemor. Jeg savner dere.
And the cookiemonster has left the building.
Jeg tror jammen meg jeg skal prøve å begynne å skrive nynorsk igjen.
Jeg liker nynorsk. Virkelig. Det er så fint. God rytme, god klang i språket.
Man kan si ting på en finere måte på nynorsk enn på bokmål. Alt blir så vakkert.
Eller, det vakre blir vakrere på nynorsk. Og det triste blir tristere. Nynorsk er et mer følsomt språk.
Og så har man så mange fine ord, gode, koselig ord.
Fridom. Kjærleik. Glede(uten d). Kvifor. Kjensle. Einsemd. Nokon og nokre. Inga. Lærarar. Vêre (med tak på). Me. Hugleik(finnes det enda?).
Jeg vil bare at alt skal være fint, alt skal være greit, alt det teite skal være over. Jeg vil bare ikke være trøtt og tankefull og energiløs.
Jeg vil bare være ferdige med eksamen, nå mine mål for våren.
Jeg vil bare at snøen snart skal forsvinne. At jeg igjen skal kjenne den bare asfalten under ballerinaskoene, at jeg igjen skal kjenne vinden i håret, at det igjen skal være fullt av blomster og dugg og mygg og hundebæsj i parken. At grillosen og trommelyden og ølboksene skal ligge tett, etter alle folkene som har vært der.
"...gonna leave this world for a while...."
Det er mye jeg lurer på her i verden. En ting er hvorfor jeg kjenner så mange single gutter, i forhold til single jenter. Det skjønner jeg ikke.
Jeg har en middels stor vennekrets. Tar jeg med bekjente også, er det relativt mange mennesker jeg baserer mine uttalelser på. Mange av disse menneskene er (av en eller annen grunn) gutter. Totalt sett har jeg altså flere guttevenner enn jentevenner. Og løst anslått er 80% av gutta single (mot kanskje 5% av jentene). For meg er dette totalt uforståelig.
Herved benytter jeg anledningen til å slå et slag for mine kjære kompiser.
Samtlige er smarte, intelligente, morsomme, snille, koselige, sterke og barske menn. Disse er gutter man kan tulle med, slåss med, diskutere med, snakke alvorlig med, snakke om følelser med. Gi hvem som helst av dem et skrujern og en rull m gaffa, og de kan fikse det meste. De er altså både Mannemann og myk mann, slik vi tydeligvis vil ha dem for tida. Noen av dem trener mye og/eller er glad i sport. Noen er veldig musikalske og/eller glad i musikk. Noen er glad i å lage mat, noen liker lange turer, noen er veldig huslige, noen er engasjert i ulike aktiviteter, og noen er glad i hjemmekos. Noen av dem kombinerer også flere av disse kvalitetene.Dessuten er de goodlooking! Kjekke folk altså. Noen er mørke, noen er lyse, og de ligger stort sett rundt gjennomsnittshøyden for norske menn. Så her skulle det være noe for enhver smak. At alt dette ikke er nok til å friste enhver jente, er for meg en gåte.
Så jenter; hiv dere på! Her er det mange å velge mellom, og mange å bli glad i!;)
Når jeg kommer til Sørlandet skjer det noe rart.
Plutselig spør damer meg om jeg er "i omstendeligheta".
Kvinner, gjerne i 50-årene, kan finne på å legge hånda på magen min, og spør om jeg har en liten der inne.
Og som regel er dette kvinner som er mer eller mindre ukjente for meg. Kvinner som ikke ville vært de første til å få vite noe, om noe slikt skulle skje. Og som heller ikke har noe med saken å gjøre.
Folk tenker sikkert dette i Storbyen også, men de sier det hvertfall ikke til meg.
Greit! I'm fat, and I know it. Where's my freekin' cookie?!?
Jeg heier på deg uansett!
Jeg skjønner veldig godt at du ikke vil snakke med folk bestandig. Og det synes jeg er helt greit. Jeg har nemlig ikke noe behov for å høre at du enten
a) sutrer og klager over andre, hva de(feks smørere, konkurrenter, publikum) gjorde feil, som skadet deg
b) lager unnskyldninger for hvorfor ting ikke gikk som det skulle
c) sutrer og klager over deg selv,og er alt for sint og sur på deg selv
Jeg syns journalistene heller skal ta en ekstra runde med seg selv, og tenke seg hvordan de ville likt å ha en stor blå mikrofon rett opp i trynet hver dag etter jobb. Hver dag, uansett form og humør. Selv om du har verdens verste dag, alt har gått feil, så står det en fjomp med kamera og mikrofon i det du avslutter arbeidsdagen og bare vil komme deg hjemhjemhjem. Hva føler du nå?
Kjære Northug, du og jeg er fortsatt relativt unge. Vi har fortsatt en del av følelsene utenpå huden. De vises veldig lett. Kanskje lærer man å stappe følelsene inn, å beherske seg. Eller Petter, er du kanskje sånn som meg, følelsene vises nesten uansett hva man gjør. Og da syns jeg det er helt greit. Veldig greit. Du beskytter deg selv, og du beskytter oss. Vi trenger ikke å høre alt du egentlig ikke vil si.
Stå på Petter Northug! Heia Mosvika!
Helga som var (ja, da det var mors- allehjerters,- fastelavens- og alt-på-en-gang-dag), ble ikke som den skulle blitt. For da skulle de fire relativt fantastiske jentene fra det blide sørlandet komme inn til tigerstaden, og gjøre denne nydelige gjengen komplett:
OL er i gang! OL er veldig stor stas synes jeg, først og fremst vinter-OL.
Kjenner at det blir mye TV på meg de neste to ukene. For OL lyser virkelig opp disse to ukene av februar.
Med hopp, skiskyting og kunstløp. Aking, bob, utfor. Ole Einar Bjørndalen, Petter Northug og Anders Jakobsen. Ojojoj, som jeg gleder meg!
Og når det er ferdig, da er det mars! og vår! Ikke lenge igjen folkens!
I dag har jeg bare lyst til å klage. Og det har vært litt sånn de siste dagene.
Så da lar jeg vær.
Tror jeg heller får noe positivt å skrive i morra. Ja.
I morra blir en bra dag!
Eg ser deg.
Eg ser deg, når eg går forbi deg to ganga om dagen, på vei til og fra jobb.
Eg ser deg, der du står midt i flokken med likestilte, utafor t-banen.
Eg ser deg der du står i litt for slitte, litt for gamle og alt for kalde klær.
Eg ser at du e et menneske som meg, tross alt. Et menneske, med ett, to, tre, mange store problema.
Eg ser at alt du vil, e å ha det bra. Det du vil akkurat no, e å vær uthvilt, varm, mett. Og ha godfølelsen.
Eg ser at du vil takle livet. Og aller helst vil du klar det sjøl. With a little help from a friend. Kanskje.
Likevel bli eg først og fremst redd deg, der du står. Eg bøy nakken, unngår å møt blikket ditt, går litt ekstra fort for ikkje å bli sett. Redd for at akkurat du ska få øye på meg, og prøv å ta kontakt med meg. For eg veit ikkje korsen eg ska fohold meg til deg. Og eg veit ikkje om du e sint, blid, psykotisk, ovenpå, angstfull, voldelig, fornøyd. Eg veit ikkje kem du e.
Eg kan ikkje hjelp deg. Eg har meir penga enn deg, men likevel ikkje nok. Og eg veit ikkje om eg vil hjelp deg med det du helst vil ha. Eg e så liten. Du e stor og sterk, probleman dine òg. Kanskje du ikkje vil ha hjelp heller?
Eg festa blikket i bakken i det eg går forbi deg. Skamfull for at eg ikkje tør å sjå deg, for at eg ikkje tør å gje deg en kaffe en gang. Skamfull for at medmenneskeligheten min har svikta.
Eg håpa eg tør å sjå deg i øyan en dag. Og eg håpa så inderlig at du får det godt.
Hjertet mitt gråter for deg.
Vennlig hilsen
en venn
Det kommer plutselig.
Smell. Knus. Piiiiiiiiip. Høyfrekvent. Stille. Sakte film, som på kino.
Snurrer rundt. Hundreogåtti grader.
Snart, snart. Snart er det ute av hjernen. Snart forsvinner bildene. Lyst og mørkt om hverandre.
Snart har snøfnuggene lagt seg til rette på bunnen av kula.
Snart, snart er hjernen opptatt av tall og formler - skrukkete hud, bleier og løft.
Enn så lenge. Piiiip. Og sakte film.
Dagen begynte så bra.
God tid. Kaffebrennerietkaffe og A-magasinet mens jeg venta på t-banen.
Gode utsikter til en fortreffelig og hyggelig søndag sammen med fine, fine mennesker. Venner.
Og biltur til Larvik. Med tre vakre mennesker.
På Drammensbrua skulle vi bytte fil for å unngå de som presset bak. Vi mista da kontrollen på bilen. Den begynte å pendle. Vi smalt venstre bakhjørne inn i betongen, for så å pendle videre, skli 180 grader rundt og stoppe. På enden av akselerasjonsfeltet, ute av veien for trafikken. Ingen andre biler ble truffet. Heldigvis. Og takk Gud.
Når bilen stoppet, valgte vi alle forskjellige taktikker for å løse problemet. Én fikk sjokk, én leita etter refleksvesten og én tok vare på den som gikk i sjokk. Felles var at vi ikke klarte å tenke ut hva vi skulle gjøre, og hvem eller hva vi skulle ringe til. Jeg begynte å finne ut hvem vi skulle ringe. Jeg syntes ikke uhellet var alvorlig nok til å ringe nødnumrene. Derfor ringte jeg min gode venn, Ambulansesjåføren. Etter å ha kartlagt våre skader(som jeg fremstilte som lite alvorlige), sa han at jeg skulle ringe Politiet. En god idé ingen av oss hadde tenkt på. Og Onkel Politi kom med to kjekke representanter og ordna opp for oss. Hurra!
Etter 2 timer på legevakta og 5,5 timer på gangen på Drammen sykehus var utfallet klart; to hjernerystelser og en nakkestrekk. Samt litt av Skrekken. Men bare litt. Igjen; takk Gud!
Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg har nå lært hva vi burde tenkt på og gjort.Uansett hvordan ulykken ser ut, er det noen punkter man skal gjennom. Så kjære venn, husk dette!
Jeg sier av og til stygge ord når jeg blir sint. Veldig stygge og veldig sint.
Jeg drikker av og til litt alkohol.
Jeg bodde sammen med kjæresten min før vi gifta oss.
Jeg skjønner ikke alt som står i Bibelen, og gidder egentlig ikke å prøve heller. Noe der er uforklarlig.
Jeg leser ikke så mye i Bibelen.
Jeg ber ikke hver dag. Kanskje ikke annenhver heller.
Jeg går ikke i kirka hver søndag, men kanskje hver fjerde.
Jeg står ikke på gata og spør om du vil bli kjent med Jesus.
Jeg spør ikke engang mine venner om de vil bli kjent med Jesus.
Men jeg tror på en Gud som er som en pappa. Jeg tror at han skapte meg fordi det virka som en kul idé.
Jeg tror at jeg har verdens kuleste storebror, som bana veien hos fader'n, sånn at han ikke skal bry seg så hardt om alt det gale jeg gjør. Det er som kjent storesøsken som har det vanskeligst med å myke opp foreldre.
Jeg tror at jeg bestandig har noen å stole på, og som bestandig tar vare på meg, bedre enn noen andre klarer. Jeg tror at jeg kommer til et bedre sted når jeg dør. Et drømmested. Fordi de to storegutta har fiksa det sånn. Ikke "because I'm worth it". Eller kanskje nettopp derfor.
Holder ikke det da?
Trengtes en oppdatering her. Igjen.
Kommer til å skrive oftere nå, har bestemt meg for det.
Skal skrive om det vanlige. Hverdag. Tanker. Studievalg. Veien dit. Og kaker.
