Dagen begynte så bra.
God tid. Kaffebrennerietkaffe og A-magasinet mens jeg venta på t-banen.
Gode utsikter til en fortreffelig og hyggelig søndag sammen med fine, fine mennesker. Venner.
Og biltur til Larvik. Med tre vakre mennesker.
På Drammensbrua skulle vi bytte fil for å unngå de som presset bak. Vi mista da kontrollen på bilen. Den begynte å pendle. Vi smalt venstre bakhjørne inn i betongen, for så å pendle videre, skli 180 grader rundt og stoppe. På enden av akselerasjonsfeltet, ute av veien for trafikken. Ingen andre biler ble truffet. Heldigvis. Og takk Gud.
Når bilen stoppet, valgte vi alle forskjellige taktikker for å løse problemet. Én fikk sjokk, én leita etter refleksvesten og én tok vare på den som gikk i sjokk. Felles var at vi ikke klarte å tenke ut hva vi skulle gjøre, og hvem eller hva vi skulle ringe til. Jeg begynte å finne ut hvem vi skulle ringe. Jeg syntes ikke uhellet var alvorlig nok til å ringe nødnumrene. Derfor ringte jeg min gode venn, Ambulansesjåføren. Etter å ha kartlagt våre skader(som jeg fremstilte som lite alvorlige), sa han at jeg skulle ringe Politiet. En god idé ingen av oss hadde tenkt på. Og Onkel Politi kom med to kjekke representanter og ordna opp for oss. Hurra!
Etter 2 timer på legevakta og 5,5 timer på gangen på Drammen sykehus var utfallet klart; to hjernerystelser og en nakkestrekk. Samt litt av Skrekken. Men bare litt. Igjen; takk Gud!
Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg har nå lært hva vi burde tenkt på og gjort.Uansett hvordan ulykken ser ut, er det noen punkter man skal gjennom. Så kjære venn, husk dette!
- ring politiet.Uansett.
- så lenge noen har slått seg, ring ambulanse! Vi skulle ha gjort det, vi var ikke i stand til selv å vurdere skadene. Ingen er det i slike situasjoner.
- Sett ut varselstrekant. Husk refleksvest!
Ellers kan det være lurt å ta en oppfriskning, sjekk ut NAFs råd her.
Og husk; Kjør forsiktig, særlig på sleipt vinterføre.
Tre reisekamerater på sykehuset.
Takk for dagen!
Godt vi hadde hverandre:)
0 cookies:
Post a Comment