Mørketid

Mørketida er her.
Vi er over halvveis fra sola snudde.
Til helga skal vi stille klokka, fordi det da blir lysere om morran.
Men alle vet at det er en livsløgn.
For uansett går vi mot mørkt.


I mørket er skyggene vanskeligere å se.
De er bare forskjellige utgaver av svart.
Svart har også nyanser.

Det er ikke så populært å snakke om mørket. Og mørketida.
Det er litt synd.


For mot det mørke.
Fargene blir klarere, tydeligere. De synes bedre.
I alt det svarte.

Asfalten dekoreres.
Og en gresskledd skråning, dekka av rødt og gult og lyden av fargerike blad som har ramla på bakken og som jeg kan vasse gjennom er noe av det fineste jeg vet.

Hjertene pakkes inn. Det er langt inn til hjerta med klær på.
Men de som er igjen. De som ikke har lukka ytterjakken riktig godt igjen enda.
Fra dem er varmen litt sterkere.

I mørket er lyspunktene lettere å se.
De synes bedre.

Og noen ganger. Noen ganger er lyspunktene så mange at mørket overvinnes.

Og plutselig.
Midt når alt er som mørkest.
Da snur sola.


Hei hei mørketid, der er du.

Jeg vet ikke.
Jeg vet ikke. 
Men jeg tror vi skal klare det i år også.

Ord

Ord,ord,ord.
Dere er overalt.
Og kan brukes til så mye.

Jeg liker ord. Fine ord. Gode ord.
Smakfulle ord. Betydningsfulle ord.
Og ord uten mening.
Men som er bra likevel.

Men ikke ordet ord, det er jeg ikke så glad i.
Det er rart.

Jeg flommer over av ord. Jeg må gjøre av dem et sted.
De hoper seg opp,slåss om plassen frammerst,inne,bak panna der,krangler seg frem for å komme først ut. 
Ordene mine liker ikke å stå i kø.

Av og til er det tomt. Eller fullt. Av ingenting.
Av og til er der ingen ord. Eller for mange fremst i køen.

Da er det best å la være.