Kjære eks-venn

Vi var venner en gang.
Nå er vi ikke det mer.
Det skjedde ikke noe dramatisk. Vi vokste, skled, flyttet. Bort, fra hverandre. I forskjellige retninger.
Men jeg tenker fortsatt på deg.
Har du det bra? Hva gjør du nå? Hvordan går det egentlig med deg?
En gang kunne jeg spørre deg. Nå må jeg bare lure, tenke, tro.
Jeg bærer deg forsatt med meg. Du er en del av meg. Vi gikk et stykke vei sammen. Vi har historie sammen. Du var viktig for meg en gang. I større eller mindre grad.
Av og til kjenner jeg sorg over å ha mistet deg. Men sånn er jo livet. Jeg skjønner det. Man kan ikke ta med seg alle, hele veien.
Men mest kjenner jeg på gleden. Gleden over at jeg har kjent deg overhodet. Det er ikke alle forunt.

På-vei-steder

Jeg har igjen funnet ut at jeg liker godt plasser der mange forskjellige folk ferdes. Der folk er på vei. Et eller annet sted.

Jernbanetorget her i byen, for eksempel, er et slikt sted.
Her er turisten. Med kamera på brystet, og klar for Operaen, Karl Johan, Slottet. Som begynner med bilde ved eller på tigeren.
Her er utflytteren, innflytteren, den lokalfødte, den rastløse, den husløse.
Her er han som tror på Jesus, og som går store omveier for å høre om du også gjør det.
Her er han som definitivt ikke tror på Jesus.
Her er tiggeren, uteliggeren, de narkomane.
Her er familien med to barnevogner, turklær og en treåring som gjerne vil klatre på tigeren.
Her er mannen med dress, frakk og stresskoffert.
Her er den tilreisende mannen med dress, frakk og stresskoffert. Som stiller seg tilfeldig henslengt en halvmeter fra tigeren, akkurat innenfor bilderammen.
Her er fashionistaen og harrytassen.
Her er ungdomsgruppa med bagger, soveposer, joggebukser og joggesko, klare for fellestur på flatseng i storbyen.
Her er lokalungdommen på vei hjem fra shopping.
Her er lokalungdommen som føler seg oversett og ikke lyttet til, og derfor kler seg i svart og farger håret rosa.
Her er studenten med gitar på ryggen og skolebag og pcbag og treningsbag samlet på smale skuldre.
Her er kjæresten som gråter for farvel, og kjæresten som gråter for gjensynet.
Her er mann med hatt og stokk, med støttende kone, i et trygt grep i den rynkete hånda.

Jeg liker det.

Gravide og kropp

Jeg er sjokkert.
Ble nettopp sittende og se en dokumentar på NRK3, som omhandlet kvinners forhold til sin egen kropp, under og etter graviditet.

De fleste kvinnene i programmet nektet å innse realiteten. De nektet å ta inn over seg at kroppen forandres radikalt når man velger å få barn. Flere av dem så til Hollywood og kjendisene der. De var gravide samtidig som superstjernene, og sammenliknet sin kropp med deres. Hverdagskvinnene forventet at de skulle komme tilbake til utgangsvekt like fort som kjendisene, og gjorde alt de kunne for at noe slikt skulle skje.

Kroppen gjennomgår store forandringer i en graviditet. Ikke alt går tilbake til sånn det var før man ble gravid. Dette nektet de å innse, og det fikk ulike konsekvenser. Noen begynte å trene hardt. Tidlig. Noen begynte på slankepiller, bare 3 uker etter fødselen. Andre gikk på superkjappe slankekurer, som gjorde at de hadde mistet nesten all "babyvekten", bare 5 mnd etter fødselen. Likevel var ikke dette nok.

I USA(hvor ellers!) har de nå startet et tilbud til nybakte mødre - "Mummy Makeover". Mødrene får tilbud om å ta fettsuging, stramme opp bryster og mage. Alt i én operasjon. Som varer 10 timer.
I dette svære landet vi henter så mye kulturell inspirasjon fra, legger altså nybakte mødre seg under kniven. Før babyen har rukket å bli så mye som 6 mnd, risikerer mor liv og helse for utseendet. Kirurgiske inngrep medfører alltid stor risiko for komplikasjoner - blodpropp, betennelser etc. Risikoen minsker ikke når inngrepet varer i 10 timer. Alt for å se bra ut. På klinikken i programmet, utførte de slike Mummy Makovers ca 5 ganger i måneden. La meg bare understreke at kvinnene i programmet var slanke, fine kvinner. Kronsitatet kom fra en ektemann: "Det er viktig at man trives i kroppen sin. Er det dette som skal til, er det helt greit."

Sjelen min gråter.

La oss heller rope HURRAAA for kvinnene på theshapeofamother.com! Her legger kvinner ut bilder av sine kropper etter en fødsel. Og de er fornøyde, stolte og (etter hvert) glade i kroppen sin. Som man bør være. Gravide kvinner gjennomfører kroppens største oppgave, og det skal merkes!

bidrar

Jeg liker veldig godt bloggen til jentene som skriver om sine hendelser med kunder i matbutikken.
Hvis dere ikke har oppdaget den, begynn å les!
Og her kan dere lese mine bidrag, fra livet i en bokhandel.
Kos dere;)

På vei

Vi er alle på vei. Et sted, en eller annen gang.
Det er særlig tydelig på en flyplass, der jeg står nå. Her er vi alle fysisk på vei et sted.
Til ferien, til kjæresten i utlandet, til vennene i en annen by, til varmen, til kulda. Til helgas samvær med mamma. Til tante, onkel, bestemor. Til den syke vennen, som man kanskje skal se for siste gang. Hjem. Til landet man egentlig kommer fra.

Men egentlig er vi alle på vei, mer eller mindre hele tida. Vi er alle på vei mot det neste minuttet, den neste timen, den neste dagen. Hvis vi er så heldige å få det.

Da dine timer stoppet, stoppet ikke min verden. Den raste ikke sammen. Livet gikk ikke i grus.
Men det ble så mye tommere. Og fattigere.
Du har det bra nå også. Jeg vet du fant igjen din store kjærlighet. Er glad for det.
Hils da, bestemor. Jeg savner dere.

And the cookiemonster has left the building.

Nynorsk in my heart

Jeg tror jammen meg jeg skal prøve å begynne å skrive nynorsk igjen.
Jeg liker nynorsk. Virkelig. Det er så fint. God rytme, god klang i språket.
Man kan si ting på en finere måte på nynorsk enn på bokmål. Alt blir så vakkert.
Eller, det vakre blir vakrere på nynorsk. Og det triste blir tristere. Nynorsk er et mer følsomt språk.
Og så har man så mange fine ord, gode, koselig ord.
Fridom. Kjærleik. Glede(uten d). Kvifor. Kjensle. Einsemd. Nokon og nokre. Inga. Lærarar. Vêre (med tak på). Me. Hugleik(finnes det enda?).

Jeg vil bare...

Jeg vil bare at alt skal være fint, alt skal være greit, alt det teite skal være over. Jeg vil bare ikke være trøtt og tankefull og energiløs.

Jeg vil bare være ferdige med eksamen, nå mine mål for våren.

Jeg vil bare at snøen snart skal forsvinne. At jeg igjen skal kjenne den bare asfalten under ballerinaskoene, at jeg igjen skal kjenne vinden i håret, at det igjen skal være fullt av blomster og dugg og mygg og hundebæsj i parken. At grillosen og trommelyden og ølboksene skal ligge tett, etter alle folkene som har vært der.

"...gonna leave this world for a while...."