22 April 2010

Nå er vi på denne tiden av året.
Nå er det tid for eksamen. Stress. Press. Angst. Panikk. Nerver. Smerte og gru. Søvnløse netter. Uvirksomme dager. Forkortelse og forringelse av det sosiale livet.

Nå er det tiden for tynne strømpebukser, lette vårkjoler og ullsjal. Selv om det er litt for kaldt for tynne strømpebukser og lette kjoler. Men det gjør ingenting. Det holder jeg ut. For nå er jeg endelig fri. Fra tykke strømpebukser, tunge sko og svære jakker. Nå kan jeg endelig vise fram farger, stoffer, mønster som har vært gjemt så lenge. Da er kulde, sår hals, tett nese til å leve med. Til friheten. Og skjønnheten!
Nå er tiden her for sykkel, hoppetau, kritt på asfalten, grus på asfalten, skrubbsår under nesa.
Nå er det tiden for den friskeste lufta, de vakreste fargene, de nyeste blomstene, helt ferske fra jorda.
Nå er tiden her for den første isen, som det etterhvert skal bli så alt for mange av.

Nå er det tiden for avslutninger. Klargjøring av deg selv, før noe nytt.
Begynnelsen på slutten for å få nye begynnelser. Ja.
Skummelt er det. På veien til det ukjente. Men litt godt også. Å begynne på nytt. Skummelt og godt.

Me lost me cookie. Where's me cookie?

13 April 2010

Stressssss

Jeg stresser nå. Ikke bare akkurat nå, men nå for tida. Skikkelig vondt, gammeldags, bigtime stress.

Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har gjort alle de tingene som bruker å funke. Skrevet liste, skrevet leseplan, ukeplan, månedsplan, planplanplan og listelisteliste.Tenkt positivt, pressa meg selv, sovet regelmessig, spist regelmessig, holder meg hjemme, tenker å jobbe selv på en lørdag.

Men det virker ikke nå. Ingenting virker. Jeg kommer ikke i gang, en gang. Jeg skal bare sjekke noe på dataen, vaske litt klær, rydde litt, finne noen papirer, se litt ut vinduet, snoke i skapet, unngå å spise det jeg fant i skapet, snurre rundt meg selv et par ganger. Og plutselig har det gått fire timer, og jeg har fått dårlig tid. Og enda mer å gjøre. Og enda kortere tid å gjøre det på. Resultatet er at jeg prøver å gjøre alt. Absolutt alt. På én gang. Men det går jo ikke - hallo. Likevel prøver jeg. Så jeg stresser enda litt mer.
 
Det verste er at ingenting blir gøy. Eller alt blir gøy. Småting blir veldig viktige, store ting (som å treffe folk) blir plutselig stressbetont. Før det kommer i gang riktignok, da er det dagens høydepunkt. Samtidig tar det tid. Og jeg blir stressa. Enda jeg liker det så godt, og er avhengig av det. Folk altså. Og sola, våren, blomstene, lyset.

Alt dette får jeg sett for lite til. Fordi jeg skal gjøre noe fornuftig. Som jeg ikke får gjort. For ingenting virker nå. Jeg er opprådd. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Virkelig ikke. Vet du?

Oppgitt

Jeg kjenner at jeg er oppgitt i dag.
Oppgitt over
- meg selv. Leder nå VM i forsoving. Har ikke vært på skolen på tirsdager på flere uker.
- meg selv. Igjen. Bruker lang tid på å gjøre småting som ikke burde ta så lang tid. Derfor får jeg mindre tid til å gjøre det jeg må gjøre, og som tar lang tid. Lang tid!
- meg selv. Nok en gang. Har så lyst til å skrive, blogge. Har ting å skrive om, men får det ikke til.
- folk som poster følgende melding i facebookstatusen sin: "Skam deg Norge....Vi har barn som går til sengs uten mat...Eldre som går uten medisin....Mentalt syke uten behandling...Militære uten riktig og nok utstyr....enda sender vi millioner til andre land før vi hjelper vårt eget....99% av befolkningen har ikke mot nok til å kopiere og reposte denne!!!!! jeg er en av de 1%..." No comment needed. 
- jenter som går på pulverdietter, feks NOKA, til og med mens de er gravide. Det er så mye feil med dette, både ernæringsmessig og livstilsmessig, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Så jeg begynner ikke. 
- alt og alle. Nesten. Eller ikke. Fram til nå, bare. For nå, nå er det over. Og jeg kan (endelig) ta fatt på den nye, vakre dagen. Sola og meg. Våren og meg. BFF lizzom. Kanskje jeg skal kjøpe en ballong?

01 April 2010

Da jeg var 17

...var verden enten svart eller gul
...var ting enten rett eller galt
...var det uutholdelig å være borte fra kjæresten en helg. Eller en dag. For ikke å snakke om en hel påske!
...var venner viktigere enn familie
...var det viktig å være forskjellig fra alle andre. Men ikke så forskjellig at alle andre syns du var rar. Men hvis de syntes det, var det ikke så farlig det heller.
...gikk det veldig greit å rope litt høyt, og få litt oppmerksomhet.
...kunne man være barnslig og voksen på en gang, uten at det gjorde noe
...ville, kunne og skulle jeg forandre verden. Uten tvil. Starting with the man in the mirror. 

17 var fint. Veldig fint igrunn.