Nå

Nå er vi på denne tiden av året.
Nå er det tid for eksamen. Stress. Press. Angst. Panikk. Nerver. Smerte og gru. Søvnløse netter. Uvirksomme dager. Forkortelse og forringelse av det sosiale livet.

Nå er det tiden for tynne strømpebukser, lette vårkjoler og ullsjal. Selv om det er litt for kaldt for tynne strømpebukser og lette kjoler. Men det gjør ingenting. Det holder jeg ut. For nå er jeg endelig fri. Fra tykke strømpebukser, tunge sko og svære jakker. Nå kan jeg endelig vise fram farger, stoffer, mønster som har vært gjemt så lenge. Da er kulde, sår hals, tett nese til å leve med. Til friheten. Og skjønnheten!
Nå er tiden her for sykkel, hoppetau, kritt på asfalten, grus på asfalten, skrubbsår under nesa.
Nå er det tiden for den friskeste lufta, de vakreste fargene, de nyeste blomstene, helt ferske fra jorda.
Nå er tiden her for den første isen, som det etterhvert skal bli så alt for mange av.

Nå er det tiden for avslutninger. Klargjøring av deg selv, før noe nytt.
Begynnelsen på slutten for å få nye begynnelser. Ja.
Skummelt er det. På veien til det ukjente. Men litt godt også. Å begynne på nytt. Skummelt og godt.

Me lost me cookie. Where's me cookie?