Bygdelivet

Jeg er et bygdemenneske. Jeg merker det. Veldig godt. Og uten tvil.
Storbyen er fin den. Mange muligheter og mye som skjer og alt det der. Men det er på bygda jeg hører hjemme.

For det er så mange fine ting med bygda.
Her kan man ringe og få frisørtime samme dag.
Her kan man handle i butikken. Har man glemt kortet hjemme, kan man betale neste dag, men likevel få med seg varene nå.
Her kan man finne det meste man trenger. Og det man ikke finner, trenger man som regel ikke. Ikke eeegentlig. Resten kan man få på postordre. Eller netthandel.
Her er det mange å si "hei" til på gata - og de svarer tilbake.
Her er det stille, rolig, ting er mer bedagelig.

Her løses ingen verdensproblemer, hvertfall ikke hver dag. Men av og til. Kanskje.
Her er en, kanskje to, caféer å møtes på. Så da møtes man der. Alkoholikere, narkomane, uføretrygda, pensjonister, barnevognmødre i permisjon, skoleskulkerne, lunsjfolket. Og er er egentlig fornøyd med det.

Her er det steintroll, blomstertyver, svømmeturer og barnehageturer som er hovedoppslag i avisa.
Den største diskusjonen er om gata er finest med asfalt eller brostein. Om plassen skal være oppkalt etter den ene døde lokalhelten, eller den andre døde lokalhelten. Og de hissigste avisdebattantene møtes på gata. Det lønner seg ikke å være uvenner for lenge. Da har man mistet sin cafékompis. I verste fall.

Her velger nesten ingen sine venner. Man tar de folka som er. Så lærer man å omgås hverandre. På godt og vondt. Selv om man kanskje aldri ville ha hengt med akkurat de menneskene om man hadde valget.

Jeg liker bygda.

Om en bussjåfør

Det er kanskje bare meg, men jeg tror ikke det.
Som har fordommer. Og bilder. Stereotypier. Om mange mennesker.
For eksempel bussjåfører.

I hodet mitt er en bussjåfør noe sånt som:
godslig. Sint, oppfarende, overvektig, veldig opptatt av regler, fikk aldri noen annen jobb - men vil egentlig ikke være bussjåfør, litt mindre intellektuell enn gjennomsnittet, veldig opptatt av bussen, veldig glad i å kjøre bil, bussen kommer før alt annet, glad i bensinstasjonmat, ikke like glad i mennesker alltid, lite samarbeidsvillige, liker dansebandmusikk, har vulgær/grov humor. Hvis de har humor i det hele tatt. 
Med andre ord; jeg har ikke et veldig flatterende bilde av bussjåfører. Jeg ser det. Er ikke stolt av det. Men, la meg si: hadde.

For en tur kan forandre så mye. Blant annet mitt bilde på bussjåfører.
Som reiseleder tilbringer man mange timer fremst i bussen. Der sitter som kjent også sjåføren. Nærmere enn to meter unna. På de timene kan man bli ganske godt kjent. 
Min kjære bussjåfør på forrige tur oppfylte noen av fordommene.
Men han avkreftet enda flere.

Han var smart. Han hadde flere ganger vært i FN-tjeneste. I farlige land, farlige konflikter.
Han var like interessert i menneskene som i bussen. Nesten hvertfall.
Han var veldig god å samarbeide med. 
Han passet på meg, på gruppa.
Han var bare morsom, blid, hyggelig, snill, omtenksom.
Og verdens søteste.

Jeg ser annerledes på bussjåfører fra nå av. Fine menneskene. De fleste...

Kakemonsterets sære sider

Jeg er sær.
Og jeg vet det. Veldig godt. Er fullt klar over det. Likevel blir jeg overraska når folk kommenterer mine særegenheter. For det gjør de.

Jeg snakker med meg selv. Eller tenker høyt. Plutselig har jeg sagt ting. Disse er det ikke meningen at du skal høre, de er kun til internt bruk. Men de slipper altså ut. Ofte. Ikke like lurt bestandig.

Jeg kan plutselig begynne å le. Høyt. Når jeg går på gata. Eller spiser. Eller nårsomhelst egentlig. Uten noen synlig grunn for latter. Men i hodet mitt er det det. En god grunn for latter. Det kan være deg. Eller meg. Det kan være noe som skjedde i går, forigårs, i fjor eller for 5 min siden. Eller noe som aldri har skjedd, men som jeg ser for meg kunne ha skjedd. Og jeg har det gøy, jeg.

Dessuten er min latter et kapittel for seg selv. Rettere sagt, mine lattere. For jeg ler på mange forskjellige måter. For noen år siden var tallet oppe i 14. Profesjonelle latterkursdeltakere i Kina kan komme opp i ca 20 forskjellige måter å le på. Etter mange års trening. Hah.

Jeg liker ikke å skryte av meg selv. Likevel gjør jeg det. Til stadighet. Jeg liker å tro jeg er ydmyk. Jeg vil være ydmyk. Kanskje på tide å innse realiteten.

Jeg er sær. Og jeg vet om mer. Mye mer.

I know. And I like it.

Finnes det noe bedre

Finnes det noe bedre enn å reise.
Finnes det noe bedre enn å bli kjent med nye mennesker.
Finnes det noe bedre enn å være sammen med fantastiske mennesker, hver dag.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man mestrer noe. Er god til noe. Lærer noe. Er engasjert.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man gjør noe som gir mening.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man gjør noe som kanskje forandrer. Deg. Meg. Mennesker. Verden.
Finnes det noe bedre enn å se ungdommer vokse. Forandres. Skjønner. Ser.
Finnes det noe bedre enn å komme seg bort fra hverdagen litt. Bort fra hver dags små problemstillinger og altoppslukende tankespinn. Fra dagens mas. Og morgendagens...
Finnes det noe bedre enn å se naturens skjønnhet. Kjennes solens varme. Løftene om sommeren som venter.
Og samtidig ta med seg historiens kalde gufs. Til hjertet som aldri, aldri glemmer.

Jeg tror ikke det. Jeg har desidert verdens beste jobb. Uten tvil.
"A tour is like a box of chocolate. You never know what you're gonna get."
Er nesten synd man ikke kan være reiseleder på heltid.