Om en bussjåfør

Det er kanskje bare meg, men jeg tror ikke det.
Som har fordommer. Og bilder. Stereotypier. Om mange mennesker.
For eksempel bussjåfører.

I hodet mitt er en bussjåfør noe sånt som:
godslig. Sint, oppfarende, overvektig, veldig opptatt av regler, fikk aldri noen annen jobb - men vil egentlig ikke være bussjåfør, litt mindre intellektuell enn gjennomsnittet, veldig opptatt av bussen, veldig glad i å kjøre bil, bussen kommer før alt annet, glad i bensinstasjonmat, ikke like glad i mennesker alltid, lite samarbeidsvillige, liker dansebandmusikk, har vulgær/grov humor. Hvis de har humor i det hele tatt. 
Med andre ord; jeg har ikke et veldig flatterende bilde av bussjåfører. Jeg ser det. Er ikke stolt av det. Men, la meg si: hadde.

For en tur kan forandre så mye. Blant annet mitt bilde på bussjåfører.
Som reiseleder tilbringer man mange timer fremst i bussen. Der sitter som kjent også sjåføren. Nærmere enn to meter unna. På de timene kan man bli ganske godt kjent. 
Min kjære bussjåfør på forrige tur oppfylte noen av fordommene.
Men han avkreftet enda flere.

Han var smart. Han hadde flere ganger vært i FN-tjeneste. I farlige land, farlige konflikter.
Han var like interessert i menneskene som i bussen. Nesten hvertfall.
Han var veldig god å samarbeide med. 
Han passet på meg, på gruppa.
Han var bare morsom, blid, hyggelig, snill, omtenksom.
Og verdens søteste.

Jeg ser annerledes på bussjåfører fra nå av. Fine menneskene. De fleste...