Bygdelivet

Jeg er et bygdemenneske. Jeg merker det. Veldig godt. Og uten tvil.
Storbyen er fin den. Mange muligheter og mye som skjer og alt det der. Men det er på bygda jeg hører hjemme.

For det er så mange fine ting med bygda.
Her kan man ringe og få frisørtime samme dag.
Her kan man handle i butikken. Har man glemt kortet hjemme, kan man betale neste dag, men likevel få med seg varene nå.
Her kan man finne det meste man trenger. Og det man ikke finner, trenger man som regel ikke. Ikke eeegentlig. Resten kan man få på postordre. Eller netthandel.
Her er det mange å si "hei" til på gata - og de svarer tilbake.
Her er det stille, rolig, ting er mer bedagelig.

Her løses ingen verdensproblemer, hvertfall ikke hver dag. Men av og til. Kanskje.
Her er en, kanskje to, caféer å møtes på. Så da møtes man der. Alkoholikere, narkomane, uføretrygda, pensjonister, barnevognmødre i permisjon, skoleskulkerne, lunsjfolket. Og er er egentlig fornøyd med det.

Her er det steintroll, blomstertyver, svømmeturer og barnehageturer som er hovedoppslag i avisa.
Den største diskusjonen er om gata er finest med asfalt eller brostein. Om plassen skal være oppkalt etter den ene døde lokalhelten, eller den andre døde lokalhelten. Og de hissigste avisdebattantene møtes på gata. Det lønner seg ikke å være uvenner for lenge. Da har man mistet sin cafékompis. I verste fall.

Her velger nesten ingen sine venner. Man tar de folka som er. Så lærer man å omgås hverandre. På godt og vondt. Selv om man kanskje aldri ville ha hengt med akkurat de menneskene om man hadde valget.

Jeg liker bygda.