Fine ting

Franske venner som faktisk sier oh la la.
Tropenetter.
Den evig optimistiske trua på at sommeren betyr bare sol og 30 grader og tjuevarmegradernetter og at den varer evig eller i hvertfall to-tre måneder i strekk selv om vi bor nesten på nordpolen 
Kaffe. God kaffe. med forskjellige smaksnyanser.


Tre kvarter. Førti minutter.


Regn. Når himmelen ramler i hodet og jeg vil gå ut og danse og bli våt inn gjennom huden på under to sekunder med tid og klissklassblaut gå rett inn og legge meg under dyna og bli varm igjen.
Men jeg gjør det ikke fordi jeg allerede ligger under dyna.

Den som kunne skrive bøker som Anna Gavalda.

Drømmemannen skal vasse i en fontene i oslotropenatta.
Eller i hvert fall se på at jeg gjør det, og syns det er veldig sjarmerende.


Når man tråkker midt i salaten er det kanskje best å stå helt stille.


peterkennethkjerstinaudubranveigelisabethrubensiljemariannekristinrichardingersiljeannasolbjørgkristinaeirikanemartejanneøysteinragnhildmaritogalledeandrefine
De tre musketerer

Og et vann fullt av andunger.

Hverdagsmagi

I disse tider er det på tide å hente fram igjen hva jeg liker med Oslo.
Tidligere har jeg skrevet om gressdiamanter og kyllinggreiner, gjemmesteder og hjertemennesker.
Og andre ting. Det er så mye.

Love it.

Plutselig uteutstilling.
Med gode ord og sterke bilder.
Bading i elva. Med kaffebar på siden.
Epleslang.
Bare føtter i grønt gress.
Åpne vinduer. Og dårlige nittitallssanger. Gjerne på svensk.
Sykkelbarometer det går an å lure.
Gatesnakk og fremmedklem.
Termometer som insisterer på 40 varme.
Storskjermkonsert i solskinnet. Og publikum klapper.
Bryggekant og softis og stjerneskinn og bølgeskvulp og varmegrader og åpenærlig.
Mais i handlevogn og kullgrill på siden.
Plutseligkonsert i hverdagsparken.

Det er byen min vi snakker om.

Sorry ass..

Nå er jeg lei.
Du tok fra meg et av mine hjemmesteder.
Du tok fra meg et av mine tankesteder.
Du tok fra meg noen jeg kanskje skulle blitt kjent med i høst.
Du gav oss en virkelighet vi ikke vil ha.
Og mange, mange minner de ikke vil huske.
Men ikke kan glemme.

And it sucks.
Big time. 

Men nå er jeg lei. Sorry ass.
Jeg vil ikke tenke på det hver dag. Høre om det hver time. Se bilder hele tiden. Snakke om det i hver samtale.
Jeg vil ikke gå rundt å være redd. Jeg vil ikke skvette av sirenene som daglig hyler.
Eller av plastikkposen som smeller.
Jeg vil ikke gå rundt og tenke at noe kan skje. Hva, Når, Hvor som helst.
Og jeg var ikke her, engang.

Jeg vil bare ha byen min i fred.

Fuck you.