Kjære Petter Northug!

Jeg heier på deg uansett!
Jeg skjønner veldig godt at du ikke vil snakke med folk bestandig. Og det synes jeg er helt greit. Jeg har nemlig ikke noe behov for å høre at du enten
a) sutrer og klager over andre, hva de(feks smørere, konkurrenter, publikum) gjorde feil, som skadet deg
b) lager unnskyldninger for hvorfor ting ikke gikk som det skulle
c) sutrer og klager over deg selv,og er alt for sint og sur på deg selv

Jeg syns journalistene heller skal ta en ekstra runde med seg selv, og tenke seg hvordan de ville likt å ha en stor blå mikrofon rett opp i trynet hver dag etter jobb. Hver dag, uansett form og humør. Selv om du har verdens verste dag, alt har gått feil, så står det en fjomp med kamera og mikrofon i det du avslutter arbeidsdagen og bare vil komme deg hjemhjemhjem. Hva føler du nå?

Kjære Northug, du og jeg er fortsatt relativt unge. Vi har fortsatt en del av følelsene utenpå huden. De vises veldig lett. Kanskje lærer man å stappe følelsene inn, å beherske seg. Eller Petter, er du kanskje sånn som meg, følelsene vises nesten uansett hva man gjør. Og da syns jeg det er helt greit. Veldig greit. Du beskytter deg selv, og du beskytter oss. Vi trenger ikke å høre alt du egentlig ikke vil si.

Stå på Petter Northug! Heia Mosvika!