Tørr asfalt

Tørr asfalt er det ultimate tegnet på vårglede.
Eller tørr betong.
Brostein.
Det kan til og med være grus. Til nød.

Hovedpoenget er den tørre, gråbrungule fargen på underlaget der jeg går. Full av måneder med støv.
All min glede og fryd over våren topper seg i tørr asfalt.

Det er ikke så nøye om det ikke er tørt overalt. Om snøen ligger i meterhøye brøytekanter rett på siden.
Så lenge det er tørr asfalt der jeg går. På akkurat min halvmeter.

Nå kan jeg lage dette til noe flott og filosofisk om livet i sin helhet.
Men jeg gidder ikke.

Tørr asfalt er fint.