Kjære narkoman

Eg ser deg.
Eg ser deg, når eg går forbi deg to ganga om dagen, på vei til og fra jobb.
Eg ser deg, der du står midt i flokken med likestilte, utafor t-banen. 
Eg ser deg der du står i litt for slitte, litt for gamle og alt for kalde klær.
Eg ser at du e et menneske som meg, tross alt. Et menneske, med ett, to, tre, mange store problema.
Eg ser at alt du vil, e å ha det bra. Det du vil akkurat no, e å vær uthvilt, varm, mett. Og ha godfølelsen.
Eg ser at du vil takle livet. Og aller helst vil du klar det sjøl. With a little help from a friend. Kanskje.

Likevel bli eg først og fremst redd deg, der du står. Eg bøy nakken, unngår å møt blikket ditt, går litt ekstra fort for ikkje å bli sett. Redd for at akkurat du ska få øye på meg, og prøv å ta kontakt med meg. For eg veit ikkje korsen eg ska fohold meg til deg. Og eg veit ikkje om du e sint, blid, psykotisk, ovenpå, angstfull, voldelig, fornøyd. Eg veit ikkje kem du e.

Eg kan ikkje hjelp deg. Eg har meir penga enn deg, men likevel ikkje nok. Og eg veit ikkje om eg vil hjelp deg med det du helst vil ha. Eg e så liten. Du e stor og sterk, probleman dine òg. Kanskje du ikkje vil ha hjelp heller?

Eg festa blikket i bakken i det eg går forbi deg. Skamfull for at eg ikkje tør å sjå deg, for at eg ikkje tør å gje deg en kaffe en gang. Skamfull for at medmenneskeligheten min har svikta.
Eg håpa eg tør å sjå deg i øyan en dag. Og eg håpa så inderlig at du får det godt.
Hjertet mitt gråter for deg.

Vennlig hilsen
en venn

Dager

Det kommer plutselig.
Smell. Knus. Piiiiiiiiip. Høyfrekvent. Stille. Sakte film, som på kino.
Snurrer rundt. Hundreogåtti grader.

Snart, snart. Snart er det ute av hjernen. Snart forsvinner bildene. Lyst og mørkt om hverandre.
Snart har snøfnuggene lagt seg til rette på bunnen av kula.
Snart, snart er hjernen opptatt av tall og formler - skrukkete hud, bleier og løft.

Enn så lenge. Piiiip. Og sakte film.

Søndag 31.01.10

Dagen begynte så bra.
God tid. Kaffebrennerietkaffe og A-magasinet mens jeg venta på t-banen.
Gode utsikter til en fortreffelig og hyggelig søndag sammen med fine, fine mennesker. Venner.
Og biltur til Larvik. Med tre vakre mennesker.

På Drammensbrua skulle vi bytte fil for å unngå de som presset bak. Vi mista da kontrollen på bilen. Den begynte å pendle. Vi smalt venstre bakhjørne inn i betongen, for så å pendle videre, skli 180 grader rundt og stoppe. På enden av akselerasjonsfeltet, ute av veien for trafikken. Ingen andre biler ble truffet. Heldigvis. Og takk Gud.

Når bilen stoppet, valgte vi alle forskjellige taktikker for å løse problemet. Én fikk sjokk, én leita etter refleksvesten og én tok vare på den som gikk i sjokk. Felles var at vi ikke klarte å tenke ut hva vi skulle gjøre, og hvem eller hva vi skulle ringe til. Jeg begynte å finne ut hvem vi skulle ringe. Jeg syntes ikke uhellet var alvorlig nok til å ringe nødnumrene. Derfor ringte jeg min gode venn, Ambulansesjåføren. Etter å ha kartlagt våre skader(som jeg fremstilte som lite alvorlige), sa han at jeg skulle ringe Politiet. En god idé ingen av oss hadde tenkt på. Og Onkel Politi kom med to kjekke representanter og ordna opp for oss. Hurra!
Etter 2 timer på legevakta og 5,5 timer på gangen på Drammen sykehus var utfallet klart; to hjernerystelser og en nakkestrekk. Samt litt av Skrekken. Men bare litt. Igjen; takk Gud!

Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg har nå lært hva vi burde tenkt på og gjort.Uansett hvordan ulykken ser ut, er det noen punkter man skal gjennom. Så kjære venn, husk dette!

1. ring politiet.Uansett. 
2. så lenge noen har slått seg, ring ambulanse! Vi skulle ha gjort det, vi var ikke i stand til selv å vurdere skadene. Ingen er det i slike situasjoner.
3. Sett ut varselstrekant. Husk refleksvest!

Ellers kan det være lurt å ta en oppfriskning, sjekk ut NAFs råd her. 

Og husk; Kjør forsiktig, særlig på sleipt vinterføre.

Tre reisekamerater på sykehuset.
Takk for dagen!
Godt vi hadde hverandre:)

Gud og slikt

Jeg sier av og til stygge ord når jeg blir sint. Veldig stygge og veldig sint.
Jeg drikker av og til litt alkohol.
Jeg bodde sammen med kjæresten min før vi gifta oss.
Jeg skjønner ikke alt som står i Bibelen, og gidder egentlig ikke å prøve heller. Noe der er uforklarlig.
Jeg leser ikke så mye i Bibelen.
Jeg ber ikke hver dag. Kanskje ikke annenhver heller.
Jeg går ikke i kirka hver søndag, men kanskje hver fjerde.
Jeg står ikke på gata og spør om du vil bli kjent med Jesus.
Jeg spør ikke engang mine venner om de vil bli kjent med Jesus.

Men jeg tror på en Gud som er som en pappa. Jeg tror at han skapte meg fordi det virka som en kul idé.
Jeg tror at jeg har verdens kuleste storebror, som bana veien hos fader'n, sånn at han ikke skal bry seg så hardt om alt det gale jeg gjør. Det er som kjent storesøsken som har det vanskeligst med å myke opp foreldre.
Jeg tror at jeg bestandig har noen å stole på, og som bestandig tar vare på meg, bedre enn noen andre klarer. Jeg tror at jeg kommer til et bedre sted når jeg dør. Et drømmested. Fordi de to storegutta har fiksa det sånn. Ikke "because I'm worth it". Eller kanskje nettopp derfor.

Holder ikke det da?

Have you seen my cookie?

Trengtes en oppdatering her. Igjen.
Kommer til å skrive oftere nå, har bestemt meg for det.
Skal skrive om det vanlige. Hverdag. Tanker. Studievalg. Veien dit. Og kaker.

Livets lyspunkt

Hurra for fantastisk, trygg, god, fin familie
Hurra for gode, fine venna
Hurra for venners glede og lykke
Hurra for kjekk ektemann

Hurra for helg på en hverdag
Hurra for den første snøen som lyste opp
Hurra for starten på skiskytingsesongen
Hurra for desember, som ikkje er langt unna
Hurra for advent - den koselige, lysmørke ventetida
Hurra for Bergenstur i desember
Hurra...

Livet e ganske rart

Disse tre meldingan tikka inn på samme dag:

- ei venninne e gravid (Hurra!)
- ei anna e forlova (Hurra igjen!)
- ei tredje venninne sendte melding om et tragisk dødsfall

Så forskjellige situasjona, så forskjellige omstendigheta, så forskjellige liv. Og alt foregår rett rundt meg. Tenk så forskjell det e på livan til oss alle, sjøl om det e snakk om nære venna eller familie. Hm.

Advent

Advent er et ord vi forbinder med tiden før jul. En koselig tid.
Men akkurat i år har jeg en aldri så liten adventstid før sommeren. Det er ikke først og fremst kosefaktoren som indikerer adventstid nå, men heller ventinga. For jeg venter i år. Venter på så mye. Venter på at mitt nye tantebarn blir født. Venter på at noen jeg er glad i skal ringe. Venter på at eksamen er over. Venter på at sommerferien begynner. Venter på å flytte ut. Venter på å finne leilighet. Venter på å begynne på nytt. Venter på å disponere fritt min egen tid. Venter på å dra hjem for sommeren. Venter på fridager i Oslo, før jeg drar hjem. Venter på å dra til Trondheim. Venter på å få besøke en venn jeg ikke har sett på lenge.
Engstelig venting. Tålmodig venting. Utålmodig venting. God venting. Mest god.

Ulempen med denne "adventstida" er at det er ikke alt jeg kan telle ned dagene til. Det er de tingene som plutselig kan skje som er verst å vente på...

Gjerstad

Forrige helg var jeg og min kjære mann i Gjerstad for å feire de store begivenhetene. Da slo det meg at jeg egentlig liker Gjerstad ganske godt. Og jeg liker den vakre bygd bare bedre og bedre. Dette blogginnlegget er derfor viet til en aldri så liten hyllest til Gjerstad. Nå er det sikkert mange som lurer på hva som er så bra med Gjerstad! Men bare se her:

• Gjerstad er ei bygd på landet. (men er likevel nært E-18, som tar deg rett til storby og/eller det store utland)
  
• Ergo#1: masse plass, masse gress, trær, blomster, vann, fjell, skog, kort sagt: masse fin natur, særlig på denne tida av året.
• Ergo#2: mange mennesker som man kjenner. Man sier stort sett hei til de fleste.
  
• Gjersdølinger skroller. (altså slår av en prat, gjerne med kaffekoppen i handa)
  
• Gjersdølinger kjenner som sagt de fleste. Og er det noen de ikke kjenner, skroller de gjerne litt med de nye. Veldig gjerne! Man kan jo risikere å få nye venner! Eller bare få noen hyggelige minutter i livet. Resultat: Som "utlending" føler man seg veldig velkommen i Gjerstad.
• Gjersdølinger har litt samme lynne som nordlendinger. Men de er som regel ikke fullt så rappkjefta og høyrøsta. En fordel vil kanskje mange si. Smak og behag.
• Gjersdølinger har god sans for både god mat og for god humor. En utmerket kombinasjon. Som regel har de en god kommentar på lur, eller en god historie. Gjerne servert med "noko attåt" om det skulle falle seg slik.
  
• Gjerstad har (tross sin beskjedne størrelse) mange fritidsaktiviteter: fotball, korps, orientering, langrenn, skiskyting(tror jeg), hopp, kulturskole, ungdomsklubb/-arbeid.
• Gjerstad har sin egen ungdomshelg.
  
• Gjerstad har hotell, Lyngrillen, Cinderella, egen reptilpark, togstasjon, ekspressbusstopp, lysløype, bibliotek, to kirker, flyktningemottak, eldresenter, kunstgressbane, gressbane, metallrockefestival
• Gjerstad lager god, koselig, ordentlig 17. mai. Og 16. mai-kamp!Heia de blå! (Gjerstad vant 2-1 over Risør-Hurra!) Alle bildene er hentet fra Aust-Agder Blads nettside.
  

For å nevne noe...

Dagens siste bilde er et illustrasjonsbilde fra Reptilparken her i Oslo. Kanskje får de sånn slange i Gjerstad? Og neida, jeg er IKKE redd for slanger!

Syng!

Har gjenoppdaga en sang som va ganske populær for et par år sida. Fant den på en brennecd i bilen heime. Lika teksten så godt, fordi den beskriv litt sånn som eg tenka. En ordentlig oppmuntringssang:)

Syng som om det er det siste du gjør
Syng som om du skulle dø i morra
Syng fordi det er det eneste du kan
Når alle ting blør

Det er så mye vi ønsker å vite
Vi prøver å skimte et mønster i livet
En mening så vi pønsker og søker videre
Forsøker forgjeves vi skjønner fint lite
Vi lever en gang i følge det jeg tror på
Det er hva man putter i dette livet alt beror på
Oppgaven aleine kan fort bli for stor så
Vi får et behov for noe trygt å tro på
Vi søker i dop og den hellige boka
Vi søker fra sofaen i tv-en vi glor på
Noen tar ut forskudd på den skjebnen vi har
Kanskje er det først da vi får et endelig svar
Når dagen kommer den dagen jeg drar
Den dagen jeg tar mitt siste åndedrag
Da skal jeg smile som det siste jeg gjør
For jeg skal nyte dette livet til sekundet jeg dør

("Syng" av Klovner i Kamp feat. Odd Nordstoga)