Hjernetømming

Det er tomt her på bloggen. Men det er ikke for at hodet mitt er tomt. For all del. Heller tvert i mot.
Hodet mitt er så fullt. Veldig fullt. Så fullt at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Fullt.

Av seksualundervisning for ukjent, jevngammel gutt etter abortforedrag.
Av den koselige Bergensgata som viste seg å tilhøre de prostituerte. 

Av vinterkalde, vintermørke, vintervåte, vinterhvite Oslo. Som slettes ikke er så verst.
Av Oslo som har vist meg at det går an å like byen. Til og med bli glad i den.
Av Oslo som har vist meg sine tenkesteder, deppesteder, fredelige steder. Hjemmesteder. Og gjemmesteder.
Steder jeg ikke trodde fantes. 
Gladsteder. Happy places for happy faces.

Av Cake love. Larkin, Robyn, Bono og Michael.
You Are. Yes, you really are.

Om å stå stille, men ville reise.
Om å faktisk reise, men likevel stå stille. Helt stille.
Running to stand still.

Av mennesker og møter. Møter og mennesker.

Varme hjerter. Kalde hjerter.
Sannheten som kanskje ikke er et koselig syn. Men det er sannhet. 

Pauseknapper, spoleknapper. Drømmer. Feil. Eller rett. Hvem vet.

Me lost my cookie. Again. Where's my cookie?

Kanskje hadde det fortsatt sånn. Fullt og kaos. Sannsynligvis hadde det ikke blitt liv på bloggen i dag heller.
Men det skal bare ett menneske til å for å starte revolusjon. Så her jeg igjen. All because of you.
Takk, vennen!

Om en bussjåfør

Det er kanskje bare meg, men jeg tror ikke det.
Som har fordommer. Og bilder. Stereotypier. Om mange mennesker.
For eksempel bussjåfører.

I hodet mitt er en bussjåfør noe sånt som:
godslig. Sint, oppfarende, overvektig, veldig opptatt av regler, fikk aldri noen annen jobb - men vil egentlig ikke være bussjåfør, litt mindre intellektuell enn gjennomsnittet, veldig opptatt av bussen, veldig glad i å kjøre bil, bussen kommer før alt annet, glad i bensinstasjonmat, ikke like glad i mennesker alltid, lite samarbeidsvillige, liker dansebandmusikk, har vulgær/grov humor. Hvis de har humor i det hele tatt. 
Med andre ord; jeg har ikke et veldig flatterende bilde av bussjåfører. Jeg ser det. Er ikke stolt av det. Men, la meg si: hadde.

For en tur kan forandre så mye. Blant annet mitt bilde på bussjåfører.
Som reiseleder tilbringer man mange timer fremst i bussen. Der sitter som kjent også sjåføren. Nærmere enn to meter unna. På de timene kan man bli ganske godt kjent. 
Min kjære bussjåfør på forrige tur oppfylte noen av fordommene.
Men han avkreftet enda flere.

Han var smart. Han hadde flere ganger vært i FN-tjeneste. I farlige land, farlige konflikter.
Han var like interessert i menneskene som i bussen. Nesten hvertfall.
Han var veldig god å samarbeide med. 
Han passet på meg, på gruppa.
Han var bare morsom, blid, hyggelig, snill, omtenksom.
Og verdens søteste.

Jeg ser annerledes på bussjåfører fra nå av. Fine menneskene. De fleste...

Kakemonsterets sære sider

Jeg er sær.
Og jeg vet det. Veldig godt. Er fullt klar over det. Likevel blir jeg overraska når folk kommenterer mine særegenheter. For det gjør de.

Jeg snakker med meg selv. Eller tenker høyt. Plutselig har jeg sagt ting. Disse er det ikke meningen at du skal høre, de er kun til internt bruk. Men de slipper altså ut. Ofte. Ikke like lurt bestandig.

Jeg kan plutselig begynne å le. Høyt. Når jeg går på gata. Eller spiser. Eller nårsomhelst egentlig. Uten noen synlig grunn for latter. Men i hodet mitt er det det. En god grunn for latter. Det kan være deg. Eller meg. Det kan være noe som skjedde i går, forigårs, i fjor eller for 5 min siden. Eller noe som aldri har skjedd, men som jeg ser for meg kunne ha skjedd. Og jeg har det gøy, jeg.

Dessuten er min latter et kapittel for seg selv. Rettere sagt, mine lattere. For jeg ler på mange forskjellige måter. For noen år siden var tallet oppe i 14. Profesjonelle latterkursdeltakere i Kina kan komme opp i ca 20 forskjellige måter å le på. Etter mange års trening. Hah.

Jeg liker ikke å skryte av meg selv. Likevel gjør jeg det. Til stadighet. Jeg liker å tro jeg er ydmyk. Jeg vil være ydmyk. Kanskje på tide å innse realiteten.

Jeg er sær. Og jeg vet om mer. Mye mer.

I know. And I like it.

Finnes det noe bedre

Finnes det noe bedre enn å reise.
Finnes det noe bedre enn å bli kjent med nye mennesker.
Finnes det noe bedre enn å være sammen med fantastiske mennesker, hver dag.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man mestrer noe. Er god til noe. Lærer noe. Er engasjert.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man gjør noe som gir mening.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man gjør noe som kanskje forandrer. Deg. Meg. Mennesker. Verden.
Finnes det noe bedre enn å se ungdommer vokse. Forandres. Skjønner. Ser.
Finnes det noe bedre enn å komme seg bort fra hverdagen litt. Bort fra hver dags små problemstillinger og altoppslukende tankespinn. Fra dagens mas. Og morgendagens...
Finnes det noe bedre enn å se naturens skjønnhet. Kjennes solens varme. Løftene om sommeren som venter.
Og samtidig ta med seg historiens kalde gufs. Til hjertet som aldri, aldri glemmer.

Jeg tror ikke det. Jeg har desidert verdens beste jobb. Uten tvil.
"A tour is like a box of chocolate. You never know what you're gonna get."
Er nesten synd man ikke kan være reiseleder på heltid.

Nå

Nå er vi på denne tiden av året.
Nå er det tid for eksamen. Stress. Press. Angst. Panikk. Nerver. Smerte og gru. Søvnløse netter. Uvirksomme dager. Forkortelse og forringelse av det sosiale livet.

Nå er det tiden for tynne strømpebukser, lette vårkjoler og ullsjal. Selv om det er litt for kaldt for tynne strømpebukser og lette kjoler. Men det gjør ingenting. Det holder jeg ut. For nå er jeg endelig fri. Fra tykke strømpebukser, tunge sko og svære jakker. Nå kan jeg endelig vise fram farger, stoffer, mønster som har vært gjemt så lenge. Da er kulde, sår hals, tett nese til å leve med. Til friheten. Og skjønnheten!
Nå er tiden her for sykkel, hoppetau, kritt på asfalten, grus på asfalten, skrubbsår under nesa.
Nå er det tiden for den friskeste lufta, de vakreste fargene, de nyeste blomstene, helt ferske fra jorda.
Nå er tiden her for den første isen, som det etterhvert skal bli så alt for mange av.

Nå er det tiden for avslutninger. Klargjøring av deg selv, før noe nytt.
Begynnelsen på slutten for å få nye begynnelser. Ja.
Skummelt er det. På veien til det ukjente. Men litt godt også. Å begynne på nytt. Skummelt og godt.

Me lost me cookie. Where's me cookie?

Da jeg var 17

...var verden enten svart eller gul
...var ting enten rett eller galt
...var det uutholdelig å være borte fra kjæresten en helg. Eller en dag. For ikke å snakke om en hel påske!
...var venner viktigere enn familie
...var det viktig å være forskjellig fra alle andre. Men ikke så forskjellig at alle andre syns du var rar. Men hvis de syntes det, var det ikke så farlig det heller.
...gikk det veldig greit å rope litt høyt, og få litt oppmerksomhet.
...kunne man være barnslig og voksen på en gang, uten at det gjorde noe
...ville, kunne og skulle jeg forandre verden. Uten tvil. Starting with the man in the mirror. 

17 var fint. Veldig fint igrunn.

Kjære eks-venn

Vi var venner en gang.
Nå er vi ikke det mer.
Det skjedde ikke noe dramatisk. Vi vokste, skled, flyttet. Bort, fra hverandre. I forskjellige retninger.
Men jeg tenker fortsatt på deg.
Har du det bra? Hva gjør du nå? Hvordan går det egentlig med deg?
En gang kunne jeg spørre deg. Nå må jeg bare lure, tenke, tro.
Jeg bærer deg forsatt med meg. Du er en del av meg. Vi gikk et stykke vei sammen. Vi har historie sammen. Du var viktig for meg en gang. I større eller mindre grad.
Av og til kjenner jeg sorg over å ha mistet deg. Men sånn er jo livet. Jeg skjønner det. Man kan ikke ta med seg alle, hele veien.
Men mest kjenner jeg på gleden. Gleden over at jeg har kjent deg overhodet. Det er ikke alle forunt.

På-vei-steder

Jeg har igjen funnet ut at jeg liker godt plasser der mange forskjellige folk ferdes. Der folk er på vei. Et eller annet sted.

Jernbanetorget her i byen, for eksempel, er et slikt sted.
Her er turisten. Med kamera på brystet, og klar for Operaen, Karl Johan, Slottet. Som begynner med bilde ved eller på tigeren.
Her er utflytteren, innflytteren, den lokalfødte, den rastløse, den husløse.
Her er han som tror på Jesus, og som går store omveier for å høre om du også gjør det.
Her er han som definitivt ikke tror på Jesus.
Her er tiggeren, uteliggeren, de narkomane.
Her er familien med to barnevogner, turklær og en treåring som gjerne vil klatre på tigeren.
Her er mannen med dress, frakk og stresskoffert.
Her er den tilreisende mannen med dress, frakk og stresskoffert. Som stiller seg tilfeldig henslengt en halvmeter fra tigeren, akkurat innenfor bilderammen.
Her er fashionistaen og harrytassen.
Her er ungdomsgruppa med bagger, soveposer, joggebukser og joggesko, klare for fellestur på flatseng i storbyen.
Her er lokalungdommen på vei hjem fra shopping.
Her er lokalungdommen som føler seg oversett og ikke lyttet til, og derfor kler seg i svart og farger håret rosa.
Her er studenten med gitar på ryggen og skolebag og pcbag og treningsbag samlet på smale skuldre.
Her er kjæresten som gråter for farvel, og kjæresten som gråter for gjensynet.
Her er mann med hatt og stokk, med støttende kone, i et trygt grep i den rynkete hånda.

Jeg liker det.

Gravide og kropp

Jeg er sjokkert.
Ble nettopp sittende og se en dokumentar på NRK3, som omhandlet kvinners forhold til sin egen kropp, under og etter graviditet.

De fleste kvinnene i programmet nektet å innse realiteten. De nektet å ta inn over seg at kroppen forandres radikalt når man velger å få barn. Flere av dem så til Hollywood og kjendisene der. De var gravide samtidig som superstjernene, og sammenliknet sin kropp med deres. Hverdagskvinnene forventet at de skulle komme tilbake til utgangsvekt like fort som kjendisene, og gjorde alt de kunne for at noe slikt skulle skje.

Kroppen gjennomgår store forandringer i en graviditet. Ikke alt går tilbake til sånn det var før man ble gravid. Dette nektet de å innse, og det fikk ulike konsekvenser. Noen begynte å trene hardt. Tidlig. Noen begynte på slankepiller, bare 3 uker etter fødselen. Andre gikk på superkjappe slankekurer, som gjorde at de hadde mistet nesten all "babyvekten", bare 5 mnd etter fødselen. Likevel var ikke dette nok.

I USA(hvor ellers!) har de nå startet et tilbud til nybakte mødre - "Mummy Makeover". Mødrene får tilbud om å ta fettsuging, stramme opp bryster og mage. Alt i én operasjon. Som varer 10 timer.
I dette svære landet vi henter så mye kulturell inspirasjon fra, legger altså nybakte mødre seg under kniven. Før babyen har rukket å bli så mye som 6 mnd, risikerer mor liv og helse for utseendet. Kirurgiske inngrep medfører alltid stor risiko for komplikasjoner - blodpropp, betennelser etc. Risikoen minsker ikke når inngrepet varer i 10 timer. Alt for å se bra ut. På klinikken i programmet, utførte de slike Mummy Makovers ca 5 ganger i måneden. La meg bare understreke at kvinnene i programmet var slanke, fine kvinner. Kronsitatet kom fra en ektemann: "Det er viktig at man trives i kroppen sin. Er det dette som skal til, er det helt greit."

Sjelen min gråter.

La oss heller rope HURRAAA for kvinnene på theshapeofamother.com! Her legger kvinner ut bilder av sine kropper etter en fødsel. Og de er fornøyde, stolte og (etter hvert) glade i kroppen sin. Som man bør være. Gravide kvinner gjennomfører kroppens største oppgave, og det skal merkes!

På vei

Vi er alle på vei. Et sted, en eller annen gang.
Det er særlig tydelig på en flyplass, der jeg står nå. Her er vi alle fysisk på vei et sted.
Til ferien, til kjæresten i utlandet, til vennene i en annen by, til varmen, til kulda. Til helgas samvær med mamma. Til tante, onkel, bestemor. Til den syke vennen, som man kanskje skal se for siste gang. Hjem. Til landet man egentlig kommer fra.

Men egentlig er vi alle på vei, mer eller mindre hele tida. Vi er alle på vei mot det neste minuttet, den neste timen, den neste dagen. Hvis vi er så heldige å få det.

Da dine timer stoppet, stoppet ikke min verden. Den raste ikke sammen. Livet gikk ikke i grus.
Men det ble så mye tommere. Og fattigere.
Du har det bra nå også. Jeg vet du fant igjen din store kjærlighet. Er glad for det.
Hils da, bestemor. Jeg savner dere.

And the cookiemonster has left the building.

Nynorsk in my heart

Jeg tror jammen meg jeg skal prøve å begynne å skrive nynorsk igjen.
Jeg liker nynorsk. Virkelig. Det er så fint. God rytme, god klang i språket.
Man kan si ting på en finere måte på nynorsk enn på bokmål. Alt blir så vakkert.
Eller, det vakre blir vakrere på nynorsk. Og det triste blir tristere. Nynorsk er et mer følsomt språk.
Og så har man så mange fine ord, gode, koselig ord.
Fridom. Kjærleik. Glede(uten d). Kvifor. Kjensle. Einsemd. Nokon og nokre. Inga. Lærarar. Vêre (med tak på). Me. Hugleik(finnes det enda?).

Jeg vil bare...

Jeg vil bare at alt skal være fint, alt skal være greit, alt det teite skal være over. Jeg vil bare ikke være trøtt og tankefull og energiløs.

Jeg vil bare være ferdige med eksamen, nå mine mål for våren.

Jeg vil bare at snøen snart skal forsvinne. At jeg igjen skal kjenne den bare asfalten under ballerinaskoene, at jeg igjen skal kjenne vinden i håret, at det igjen skal være fullt av blomster og dugg og mygg og hundebæsj i parken. At grillosen og trommelyden og ølboksene skal ligge tett, etter alle folkene som har vært der.

"...gonna leave this world for a while...."

Ære være gutta!

Det er mye jeg lurer på her i verden. En ting er hvorfor jeg kjenner så mange single gutter, i forhold til single jenter. Det skjønner jeg ikke.
Jeg har en middels stor vennekrets. Tar jeg med bekjente også, er det relativt mange mennesker jeg baserer mine uttalelser på. Mange av disse menneskene er (av en eller annen grunn) gutter. Totalt sett har jeg altså flere guttevenner enn jentevenner. Og løst anslått er 80% av gutta single (mot kanskje 5% av jentene). For meg er dette totalt uforståelig.

Herved benytter jeg anledningen til å slå et slag for mine kjære kompiser.
Samtlige er smarte, intelligente, morsomme, snille, koselige, sterke og barske menn. Disse er gutter man kan tulle med, slåss med, diskutere med, snakke alvorlig med, snakke om følelser med. Gi hvem som helst av dem et skrujern og en rull m gaffa, og de kan fikse det meste. De er altså både Mannemann og myk mann, slik vi tydeligvis vil ha dem for tida. Noen av dem trener mye og/eller er glad i sport. Noen er veldig musikalske og/eller glad i musikk. Noen er glad i å lage mat, noen liker lange turer, noen er veldig huslige, noen er engasjert i ulike aktiviteter, og noen er glad i hjemmekos. Noen av dem kombinerer også flere av disse kvalitetene.Dessuten er de goodlooking! Kjekke folk altså. Noen er mørke, noen er lyse, og de ligger stort sett rundt gjennomsnittshøyden for norske menn. Så her skulle det være noe for enhver smak. At alt dette ikke er nok til å friste enhver jente, er for meg en gåte.

Så jenter; hiv dere på! Her er det mange å velge mellom, og mange å bli glad i!;)

Kjære narkoman

Eg ser deg.
Eg ser deg, når eg går forbi deg to ganga om dagen, på vei til og fra jobb.
Eg ser deg, der du står midt i flokken med likestilte, utafor t-banen. 
Eg ser deg der du står i litt for slitte, litt for gamle og alt for kalde klær.
Eg ser at du e et menneske som meg, tross alt. Et menneske, med ett, to, tre, mange store problema.
Eg ser at alt du vil, e å ha det bra. Det du vil akkurat no, e å vær uthvilt, varm, mett. Og ha godfølelsen.
Eg ser at du vil takle livet. Og aller helst vil du klar det sjøl. With a little help from a friend. Kanskje.

Likevel bli eg først og fremst redd deg, der du står. Eg bøy nakken, unngår å møt blikket ditt, går litt ekstra fort for ikkje å bli sett. Redd for at akkurat du ska få øye på meg, og prøv å ta kontakt med meg. For eg veit ikkje korsen eg ska fohold meg til deg. Og eg veit ikkje om du e sint, blid, psykotisk, ovenpå, angstfull, voldelig, fornøyd. Eg veit ikkje kem du e.

Eg kan ikkje hjelp deg. Eg har meir penga enn deg, men likevel ikkje nok. Og eg veit ikkje om eg vil hjelp deg med det du helst vil ha. Eg e så liten. Du e stor og sterk, probleman dine òg. Kanskje du ikkje vil ha hjelp heller?

Eg festa blikket i bakken i det eg går forbi deg. Skamfull for at eg ikkje tør å sjå deg, for at eg ikkje tør å gje deg en kaffe en gang. Skamfull for at medmenneskeligheten min har svikta.
Eg håpa eg tør å sjå deg i øyan en dag. Og eg håpa så inderlig at du får det godt.
Hjertet mitt gråter for deg.

Vennlig hilsen
en venn

Dager

Det kommer plutselig.
Smell. Knus. Piiiiiiiiip. Høyfrekvent. Stille. Sakte film, som på kino.
Snurrer rundt. Hundreogåtti grader.

Snart, snart. Snart er det ute av hjernen. Snart forsvinner bildene. Lyst og mørkt om hverandre.
Snart har snøfnuggene lagt seg til rette på bunnen av kula.
Snart, snart er hjernen opptatt av tall og formler - skrukkete hud, bleier og løft.

Enn så lenge. Piiiip. Og sakte film.

Livets lyspunkt

Hurra for fantastisk, trygg, god, fin familie
Hurra for gode, fine venna
Hurra for venners glede og lykke
Hurra for kjekk ektemann

Hurra for helg på en hverdag
Hurra for den første snøen som lyste opp
Hurra for starten på skiskytingsesongen
Hurra for desember, som ikkje er langt unna
Hurra for advent - den koselige, lysmørke ventetida
Hurra for Bergenstur i desember
Hurra...

Livet e ganske rart

Disse tre meldingan tikka inn på samme dag:

- ei venninne e gravid (Hurra!)
- ei anna e forlova (Hurra igjen!)
- ei tredje venninne sendte melding om et tragisk dødsfall

Så forskjellige situasjona, så forskjellige omstendigheta, så forskjellige liv. Og alt foregår rett rundt meg. Tenk så forskjell det e på livan til oss alle, sjøl om det e snakk om nære venna eller familie. Hm.

Advent

Advent er et ord vi forbinder med tiden før jul. En koselig tid.
Men akkurat i år har jeg en aldri så liten adventstid før sommeren. Det er ikke først og fremst kosefaktoren som indikerer adventstid nå, men heller ventinga. For jeg venter i år. Venter på så mye. Venter på at mitt nye tantebarn blir født. Venter på at noen jeg er glad i skal ringe. Venter på at eksamen er over. Venter på at sommerferien begynner. Venter på å flytte ut. Venter på å finne leilighet. Venter på å begynne på nytt. Venter på å disponere fritt min egen tid. Venter på å dra hjem for sommeren. Venter på fridager i Oslo, før jeg drar hjem. Venter på å dra til Trondheim. Venter på å få besøke en venn jeg ikke har sett på lenge.
Engstelig venting. Tålmodig venting. Utålmodig venting. God venting. Mest god.

Ulempen med denne "adventstida" er at det er ikke alt jeg kan telle ned dagene til. Det er de tingene som plutselig kan skje som er verst å vente på...

Gjerstad

Forrige helg var jeg og min kjære mann i Gjerstad for å feire de store begivenhetene. Da slo det meg at jeg egentlig liker Gjerstad ganske godt. Og jeg liker den vakre bygd bare bedre og bedre. Dette blogginnlegget er derfor viet til en aldri så liten hyllest til Gjerstad. Nå er det sikkert mange som lurer på hva som er så bra med Gjerstad! Men bare se her:

• Gjerstad er ei bygd på landet. (men er likevel nært E-18, som tar deg rett til storby og/eller det store utland)
  
• Ergo#1: masse plass, masse gress, trær, blomster, vann, fjell, skog, kort sagt: masse fin natur, særlig på denne tida av året.
• Ergo#2: mange mennesker som man kjenner. Man sier stort sett hei til de fleste.
  
• Gjersdølinger skroller. (altså slår av en prat, gjerne med kaffekoppen i handa)
  
• Gjersdølinger kjenner som sagt de fleste. Og er det noen de ikke kjenner, skroller de gjerne litt med de nye. Veldig gjerne! Man kan jo risikere å få nye venner! Eller bare få noen hyggelige minutter i livet. Resultat: Som "utlending" føler man seg veldig velkommen i Gjerstad.
• Gjersdølinger har litt samme lynne som nordlendinger. Men de er som regel ikke fullt så rappkjefta og høyrøsta. En fordel vil kanskje mange si. Smak og behag.
• Gjersdølinger har god sans for både god mat og for god humor. En utmerket kombinasjon. Som regel har de en god kommentar på lur, eller en god historie. Gjerne servert med "noko attåt" om det skulle falle seg slik.
  
• Gjerstad har (tross sin beskjedne størrelse) mange fritidsaktiviteter: fotball, korps, orientering, langrenn, skiskyting(tror jeg), hopp, kulturskole, ungdomsklubb/-arbeid.
• Gjerstad har sin egen ungdomshelg.
  
• Gjerstad har hotell, Lyngrillen, Cinderella, egen reptilpark, togstasjon, ekspressbusstopp, lysløype, bibliotek, to kirker, flyktningemottak, eldresenter, kunstgressbane, gressbane, metallrockefestival
• Gjerstad lager god, koselig, ordentlig 17. mai. Og 16. mai-kamp!Heia de blå! (Gjerstad vant 2-1 over Risør-Hurra!) Alle bildene er hentet fra Aust-Agder Blads nettside.
  

For å nevne noe...

Dagens siste bilde er et illustrasjonsbilde fra Reptilparken her i Oslo. Kanskje får de sånn slange i Gjerstad? Og neida, jeg er IKKE redd for slanger!

Det snør...

igjen!
Først tenkt eg: NeineineineineineineineineineiNEI! men så slo det meg;
- det her e kanskje min siste sjanse til å gå med den gode vinterkåpa mi for i år
- eg kan gå med vinterskoan mine ein dag til
- d e litt lettar å kle på seg så man ikkje frys heile dagen, for no e d ein ting som gjeld; ull, ull, ull (i motsetning til de forræderiske vårdagan, der man enten e for kald eller for varm, gjerne i løpet av samme dag)
- eg slepp å sjå berre på den ekle, råtne, svarte bysnøen - no e det litt meir kvitt og koselig!

men eg håpa det ikkje vara lenge den gangen her, de varme vårdagan e fortsatt de beste...

merka forresten at no kjem det snart en oppdatering fra Bangladesh her - har fått tak i bildan...

nei, no må eg vel begynn med det eg egentlig ska i dag; skriv oppgave i sjelesorg...