Asterix bor i Tvedestrand

En (relativt) tidlig sommermorgen i tvedis. Byen strekker på seg, gnir søvnen ut av øyene. Våkner sakte til liv. Feiekostens sang høres i hovedgata der butikkene er i ferd m å åpnes. Svosj. Svosj. Svosj. Rytmisk. Syngende. Butikkdamene gnir seg litt i øynene de også.

God dag! God morgen! God dag! Godemine kunne likegodt vært slengt på. For de to muntre ordene synges ut. I forskjellige toneleier. Opp og ned. Og et par falske. Hørt det før?

På denne tiden av dagen kjenner alle alle. For bare de innfødte, faste, lokale landsbyboerne våger seg ut så tidlig. Feriegjestene er fortsatt i drømmeland. De skumle,brysomme,krevende,masende,men akk,så nyttige feriegjestene. Inntrengerne. Som forskyver byens balanse noen uker. Som gjør den uttrygg, uberegnelig, ukjent. Det er jo ingen kjente i gata lengre!

Men de samler folket. Sammen mot romerne. Landsbyfolket er glade i hverandre. På tross av interne, kraftige kamper over blomsterpotter, brostein, navn, fiskeplasser, sommerfugler og steintrollhatter. Og kanskje råtten fisk.

Tross alt er sine egne best. De kjente. Tryggest. Lettest å være glade i.
Jeg blir litt sånn selv. Og det verste er at æ li'år de'.