Nynorsk in my heart

Jeg tror jammen meg jeg skal prøve å begynne å skrive nynorsk igjen.
Jeg liker nynorsk. Virkelig. Det er så fint. God rytme, god klang i språket.
Man kan si ting på en finere måte på nynorsk enn på bokmål. Alt blir så vakkert.
Eller, det vakre blir vakrere på nynorsk. Og det triste blir tristere. Nynorsk er et mer følsomt språk.
Og så har man så mange fine ord, gode, koselig ord.
Fridom. Kjærleik. Glede(uten d). Kvifor. Kjensle. Einsemd. Nokon og nokre. Inga. Lærarar. Vêre (med tak på). Me. Hugleik(finnes det enda?).

Jeg vil bare...

Jeg vil bare at alt skal være fint, alt skal være greit, alt det teite skal være over. Jeg vil bare ikke være trøtt og tankefull og energiløs.

Jeg vil bare være ferdige med eksamen, nå mine mål for våren.

Jeg vil bare at snøen snart skal forsvinne. At jeg igjen skal kjenne den bare asfalten under ballerinaskoene, at jeg igjen skal kjenne vinden i håret, at det igjen skal være fullt av blomster og dugg og mygg og hundebæsj i parken. At grillosen og trommelyden og ølboksene skal ligge tett, etter alle folkene som har vært der.

"...gonna leave this world for a while...."

Ære være gutta!

Det er mye jeg lurer på her i verden. En ting er hvorfor jeg kjenner så mange single gutter, i forhold til single jenter. Det skjønner jeg ikke.
Jeg har en middels stor vennekrets. Tar jeg med bekjente også, er det relativt mange mennesker jeg baserer mine uttalelser på. Mange av disse menneskene er (av en eller annen grunn) gutter. Totalt sett har jeg altså flere guttevenner enn jentevenner. Og løst anslått er 80% av gutta single (mot kanskje 5% av jentene). For meg er dette totalt uforståelig.

Herved benytter jeg anledningen til å slå et slag for mine kjære kompiser.
Samtlige er smarte, intelligente, morsomme, snille, koselige, sterke og barske menn. Disse er gutter man kan tulle med, slåss med, diskutere med, snakke alvorlig med, snakke om følelser med. Gi hvem som helst av dem et skrujern og en rull m gaffa, og de kan fikse det meste. De er altså både Mannemann og myk mann, slik vi tydeligvis vil ha dem for tida. Noen av dem trener mye og/eller er glad i sport. Noen er veldig musikalske og/eller glad i musikk. Noen er glad i å lage mat, noen liker lange turer, noen er veldig huslige, noen er engasjert i ulike aktiviteter, og noen er glad i hjemmekos. Noen av dem kombinerer også flere av disse kvalitetene.Dessuten er de goodlooking! Kjekke folk altså. Noen er mørke, noen er lyse, og de ligger stort sett rundt gjennomsnittshøyden for norske menn. Så her skulle det være noe for enhver smak. At alt dette ikke er nok til å friste enhver jente, er for meg en gåte.

Så jenter; hiv dere på! Her er det mange å velge mellom, og mange å bli glad i!;)

Hvorfor...

Når jeg kommer til Sørlandet skjer det noe rart.
Plutselig spør damer meg om jeg er "i omstendeligheta".
Kvinner, gjerne i 50-årene, kan finne på å legge hånda på magen min, og spør om jeg har en liten der inne.
Og som regel er dette kvinner som er mer eller mindre ukjente for meg. Kvinner som ikke ville vært de første til å få vite noe, om noe slikt skulle skje. Og som heller ikke har noe med saken å gjøre.
Folk tenker sikkert dette i Storbyen også, men de sier det hvertfall ikke til meg.
Greit! I'm fat, and I know it. Where's my freekin' cookie?!?

Kjære Petter Northug!

Jeg heier på deg uansett!
Jeg skjønner veldig godt at du ikke vil snakke med folk bestandig. Og det synes jeg er helt greit. Jeg har nemlig ikke noe behov for å høre at du enten
a) sutrer og klager over andre, hva de(feks smørere, konkurrenter, publikum) gjorde feil, som skadet deg
b) lager unnskyldninger for hvorfor ting ikke gikk som det skulle
c) sutrer og klager over deg selv,og er alt for sint og sur på deg selv

Jeg syns journalistene heller skal ta en ekstra runde med seg selv, og tenke seg hvordan de ville likt å ha en stor blå mikrofon rett opp i trynet hver dag etter jobb. Hver dag, uansett form og humør. Selv om du har verdens verste dag, alt har gått feil, så står det en fjomp med kamera og mikrofon i det du avslutter arbeidsdagen og bare vil komme deg hjemhjemhjem. Hva føler du nå?

Kjære Northug, du og jeg er fortsatt relativt unge. Vi har fortsatt en del av følelsene utenpå huden. De vises veldig lett. Kanskje lærer man å stappe følelsene inn, å beherske seg. Eller Petter, er du kanskje sånn som meg, følelsene vises nesten uansett hva man gjør. Og da syns jeg det er helt greit. Veldig greit. Du beskytter deg selv, og du beskytter oss. Vi trenger ikke å høre alt du egentlig ikke vil si.

Stå på Petter Northug! Heia Mosvika!

Helga som ikke var

Helga som var (ja, da det var mors- allehjerters,- fastelavens- og alt-på-en-gang-dag), ble ikke som den skulle blitt. For da skulle de fire relativt fantastiske jentene fra det blide sørlandet komme inn til tigerstaden, og gjøre denne nydelige gjengen komplett:

Vi skulle skravle, spise, henge, slappe av, kose oss, være sammen, være glade, kosekosekose. Alt lå til rette for en veldig koselig og gøy helg, sammen med mange gode venner. Men fredag kveld ble det klart at helga ikke skulle bli som planlagt. Sykdom stopper av og til alt som er gøy, så også denne gang. Og det kjipeste er at fordi to av disse vakre jentene er gravide, kan det fort bli en stund til neste gang vi alle kan samles her inne...

Dermed hadde jeg plutselig en hel helg, tom for planer. Vi kunne ikke helt gi slipp på "jentehelga", så lørdagen ble cafédag. 

Søndagen (ja, da det var mors- allehjerters,- fastelavns- og alt-på-en-gang-dag), ble det hverken hjertekaker eller fastelavnsboller her i huset. Men det ble kjæreste, amerikansk tv-serie og amerikanske sitron-valmuefrø-muffins. Inspirert av Starbucks. In my heart! Jeg eg klar for neste gang, jenter!

OL har begynt

OL er i gang! OL er veldig stor stas synes jeg, først og fremst vinter-OL.
Kjenner at det blir mye TV på meg de neste to ukene. For OL lyser virkelig opp disse to ukene av februar.
Med hopp, skiskyting og kunstløp. Aking, bob, utfor. Ole Einar Bjørndalen, Petter Northug og Anders Jakobsen. Ojojoj, som jeg gleder meg!

Og når det er ferdig, da er det mars! og vår! Ikke lenge igjen folkens!

en helt vanlig torsdag

I dag har jeg bare lyst til å klage. Og det har vært litt sånn de siste dagene.
Så da lar jeg vær.
Tror jeg heller får noe positivt å skrive i morra. Ja.
I morra blir en bra dag!

Kjære narkoman

Eg ser deg.
Eg ser deg, når eg går forbi deg to ganga om dagen, på vei til og fra jobb.
Eg ser deg, der du står midt i flokken med likestilte, utafor t-banen. 
Eg ser deg der du står i litt for slitte, litt for gamle og alt for kalde klær.
Eg ser at du e et menneske som meg, tross alt. Et menneske, med ett, to, tre, mange store problema.
Eg ser at alt du vil, e å ha det bra. Det du vil akkurat no, e å vær uthvilt, varm, mett. Og ha godfølelsen.
Eg ser at du vil takle livet. Og aller helst vil du klar det sjøl. With a little help from a friend. Kanskje.

Likevel bli eg først og fremst redd deg, der du står. Eg bøy nakken, unngår å møt blikket ditt, går litt ekstra fort for ikkje å bli sett. Redd for at akkurat du ska få øye på meg, og prøv å ta kontakt med meg. For eg veit ikkje korsen eg ska fohold meg til deg. Og eg veit ikkje om du e sint, blid, psykotisk, ovenpå, angstfull, voldelig, fornøyd. Eg veit ikkje kem du e.

Eg kan ikkje hjelp deg. Eg har meir penga enn deg, men likevel ikkje nok. Og eg veit ikkje om eg vil hjelp deg med det du helst vil ha. Eg e så liten. Du e stor og sterk, probleman dine òg. Kanskje du ikkje vil ha hjelp heller?

Eg festa blikket i bakken i det eg går forbi deg. Skamfull for at eg ikkje tør å sjå deg, for at eg ikkje tør å gje deg en kaffe en gang. Skamfull for at medmenneskeligheten min har svikta.
Eg håpa eg tør å sjå deg i øyan en dag. Og eg håpa så inderlig at du får det godt.
Hjertet mitt gråter for deg.

Vennlig hilsen
en venn

Dager

Det kommer plutselig.
Smell. Knus. Piiiiiiiiip. Høyfrekvent. Stille. Sakte film, som på kino.
Snurrer rundt. Hundreogåtti grader.

Snart, snart. Snart er det ute av hjernen. Snart forsvinner bildene. Lyst og mørkt om hverandre.
Snart har snøfnuggene lagt seg til rette på bunnen av kula.
Snart, snart er hjernen opptatt av tall og formler - skrukkete hud, bleier og løft.

Enn så lenge. Piiiip. Og sakte film.