Helga som ikke var

Helga som var (ja, da det var mors- allehjerters,- fastelavens- og alt-på-en-gang-dag), ble ikke som den skulle blitt. For da skulle de fire relativt fantastiske jentene fra det blide sørlandet komme inn til tigerstaden, og gjøre denne nydelige gjengen komplett:

Vi skulle skravle, spise, henge, slappe av, kose oss, være sammen, være glade, kosekosekose. Alt lå til rette for en veldig koselig og gøy helg, sammen med mange gode venner. Men fredag kveld ble det klart at helga ikke skulle bli som planlagt. Sykdom stopper av og til alt som er gøy, så også denne gang. Og det kjipeste er at fordi to av disse vakre jentene er gravide, kan det fort bli en stund til neste gang vi alle kan samles her inne...

Dermed hadde jeg plutselig en hel helg, tom for planer. Vi kunne ikke helt gi slipp på "jentehelga", så lørdagen ble cafédag. 

Søndagen (ja, da det var mors- allehjerters,- fastelavns- og alt-på-en-gang-dag), ble det hverken hjertekaker eller fastelavnsboller her i huset. Men det ble kjæreste, amerikansk tv-serie og amerikanske sitron-valmuefrø-muffins. Inspirert av Starbucks. In my heart! Jeg eg klar for neste gang, jenter!

OL har begynt

OL er i gang! OL er veldig stor stas synes jeg, først og fremst vinter-OL.
Kjenner at det blir mye TV på meg de neste to ukene. For OL lyser virkelig opp disse to ukene av februar.
Med hopp, skiskyting og kunstløp. Aking, bob, utfor. Ole Einar Bjørndalen, Petter Northug og Anders Jakobsen. Ojojoj, som jeg gleder meg!

Og når det er ferdig, da er det mars! og vår! Ikke lenge igjen folkens!

en helt vanlig torsdag

I dag har jeg bare lyst til å klage. Og det har vært litt sånn de siste dagene.
Så da lar jeg vær.
Tror jeg heller får noe positivt å skrive i morra. Ja.
I morra blir en bra dag!

Kjære narkoman

Eg ser deg.
Eg ser deg, når eg går forbi deg to ganga om dagen, på vei til og fra jobb.
Eg ser deg, der du står midt i flokken med likestilte, utafor t-banen. 
Eg ser deg der du står i litt for slitte, litt for gamle og alt for kalde klær.
Eg ser at du e et menneske som meg, tross alt. Et menneske, med ett, to, tre, mange store problema.
Eg ser at alt du vil, e å ha det bra. Det du vil akkurat no, e å vær uthvilt, varm, mett. Og ha godfølelsen.
Eg ser at du vil takle livet. Og aller helst vil du klar det sjøl. With a little help from a friend. Kanskje.

Likevel bli eg først og fremst redd deg, der du står. Eg bøy nakken, unngår å møt blikket ditt, går litt ekstra fort for ikkje å bli sett. Redd for at akkurat du ska få øye på meg, og prøv å ta kontakt med meg. For eg veit ikkje korsen eg ska fohold meg til deg. Og eg veit ikkje om du e sint, blid, psykotisk, ovenpå, angstfull, voldelig, fornøyd. Eg veit ikkje kem du e.

Eg kan ikkje hjelp deg. Eg har meir penga enn deg, men likevel ikkje nok. Og eg veit ikkje om eg vil hjelp deg med det du helst vil ha. Eg e så liten. Du e stor og sterk, probleman dine òg. Kanskje du ikkje vil ha hjelp heller?

Eg festa blikket i bakken i det eg går forbi deg. Skamfull for at eg ikkje tør å sjå deg, for at eg ikkje tør å gje deg en kaffe en gang. Skamfull for at medmenneskeligheten min har svikta.
Eg håpa eg tør å sjå deg i øyan en dag. Og eg håpa så inderlig at du får det godt.
Hjertet mitt gråter for deg.

Vennlig hilsen
en venn

Dager

Det kommer plutselig.
Smell. Knus. Piiiiiiiiip. Høyfrekvent. Stille. Sakte film, som på kino.
Snurrer rundt. Hundreogåtti grader.

Snart, snart. Snart er det ute av hjernen. Snart forsvinner bildene. Lyst og mørkt om hverandre.
Snart har snøfnuggene lagt seg til rette på bunnen av kula.
Snart, snart er hjernen opptatt av tall og formler - skrukkete hud, bleier og løft.

Enn så lenge. Piiiip. Og sakte film.

Søndag 31.01.10

Dagen begynte så bra.
God tid. Kaffebrennerietkaffe og A-magasinet mens jeg venta på t-banen.
Gode utsikter til en fortreffelig og hyggelig søndag sammen med fine, fine mennesker. Venner.
Og biltur til Larvik. Med tre vakre mennesker.

På Drammensbrua skulle vi bytte fil for å unngå de som presset bak. Vi mista da kontrollen på bilen. Den begynte å pendle. Vi smalt venstre bakhjørne inn i betongen, for så å pendle videre, skli 180 grader rundt og stoppe. På enden av akselerasjonsfeltet, ute av veien for trafikken. Ingen andre biler ble truffet. Heldigvis. Og takk Gud.

Når bilen stoppet, valgte vi alle forskjellige taktikker for å løse problemet. Én fikk sjokk, én leita etter refleksvesten og én tok vare på den som gikk i sjokk. Felles var at vi ikke klarte å tenke ut hva vi skulle gjøre, og hvem eller hva vi skulle ringe til. Jeg begynte å finne ut hvem vi skulle ringe. Jeg syntes ikke uhellet var alvorlig nok til å ringe nødnumrene. Derfor ringte jeg min gode venn, Ambulansesjåføren. Etter å ha kartlagt våre skader(som jeg fremstilte som lite alvorlige), sa han at jeg skulle ringe Politiet. En god idé ingen av oss hadde tenkt på. Og Onkel Politi kom med to kjekke representanter og ordna opp for oss. Hurra!
Etter 2 timer på legevakta og 5,5 timer på gangen på Drammen sykehus var utfallet klart; to hjernerystelser og en nakkestrekk. Samt litt av Skrekken. Men bare litt. Igjen; takk Gud!

Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg har nå lært hva vi burde tenkt på og gjort.Uansett hvordan ulykken ser ut, er det noen punkter man skal gjennom. Så kjære venn, husk dette!

1. ring politiet.Uansett. 
2. så lenge noen har slått seg, ring ambulanse! Vi skulle ha gjort det, vi var ikke i stand til selv å vurdere skadene. Ingen er det i slike situasjoner.
3. Sett ut varselstrekant. Husk refleksvest!

Ellers kan det være lurt å ta en oppfriskning, sjekk ut NAFs råd her. 

Og husk; Kjør forsiktig, særlig på sleipt vinterføre.

Tre reisekamerater på sykehuset.
Takk for dagen!
Godt vi hadde hverandre:)

Gud og slikt

Jeg sier av og til stygge ord når jeg blir sint. Veldig stygge og veldig sint.
Jeg drikker av og til litt alkohol.
Jeg bodde sammen med kjæresten min før vi gifta oss.
Jeg skjønner ikke alt som står i Bibelen, og gidder egentlig ikke å prøve heller. Noe der er uforklarlig.
Jeg leser ikke så mye i Bibelen.
Jeg ber ikke hver dag. Kanskje ikke annenhver heller.
Jeg går ikke i kirka hver søndag, men kanskje hver fjerde.
Jeg står ikke på gata og spør om du vil bli kjent med Jesus.
Jeg spør ikke engang mine venner om de vil bli kjent med Jesus.

Men jeg tror på en Gud som er som en pappa. Jeg tror at han skapte meg fordi det virka som en kul idé.
Jeg tror at jeg har verdens kuleste storebror, som bana veien hos fader'n, sånn at han ikke skal bry seg så hardt om alt det gale jeg gjør. Det er som kjent storesøsken som har det vanskeligst med å myke opp foreldre.
Jeg tror at jeg bestandig har noen å stole på, og som bestandig tar vare på meg, bedre enn noen andre klarer. Jeg tror at jeg kommer til et bedre sted når jeg dør. Et drømmested. Fordi de to storegutta har fiksa det sånn. Ikke "because I'm worth it". Eller kanskje nettopp derfor.

Holder ikke det da?

Have you seen my cookie?

Trengtes en oppdatering her. Igjen.
Kommer til å skrive oftere nå, har bestemt meg for det.
Skal skrive om det vanlige. Hverdag. Tanker. Studievalg. Veien dit. Og kaker.

Livets lyspunkt

Hurra for fantastisk, trygg, god, fin familie
Hurra for gode, fine venna
Hurra for venners glede og lykke
Hurra for kjekk ektemann

Hurra for helg på en hverdag
Hurra for den første snøen som lyste opp
Hurra for starten på skiskytingsesongen
Hurra for desember, som ikkje er langt unna
Hurra for advent - den koselige, lysmørke ventetida
Hurra for Bergenstur i desember
Hurra...

Livet e ganske rart

Disse tre meldingan tikka inn på samme dag:

- ei venninne e gravid (Hurra!)
- ei anna e forlova (Hurra igjen!)
- ei tredje venninne sendte melding om et tragisk dødsfall

Så forskjellige situasjona, så forskjellige omstendigheta, så forskjellige liv. Og alt foregår rett rundt meg. Tenk så forskjell det e på livan til oss alle, sjøl om det e snakk om nære venna eller familie. Hm.