And you know it aches
Your heart it breaks
You can only take so much

Verden har hull i sjela si.
Leste det på en jakke her om dagen.

Glede

Ballonger
Sol
Varme. Både fra været og fra menneskene rundt meg.
Kjoler
Farger
Kaker, cookies, boller, søtt, kliss, mmmmm......
Mennesker. Bli kjent med nye, skravle med fremmede.
Ferie
Lære nye ting
Musikk
Regn. Av den typen som plasker ned så mye at man blir klissvåt på sekunder. 

Men mest av alt -
Venner. Gode venner. Som jeg kjenner, og som kjenner meg. Love you!

Og så denne da:
http://www.youtube.com/watch?v=kKW7TIjqZAA

Bygdelivet

Jeg er et bygdemenneske. Jeg merker det. Veldig godt. Og uten tvil.
Storbyen er fin den. Mange muligheter og mye som skjer og alt det der. Men det er på bygda jeg hører hjemme.

For det er så mange fine ting med bygda.
Her kan man ringe og få frisørtime samme dag.
Her kan man handle i butikken. Har man glemt kortet hjemme, kan man betale neste dag, men likevel få med seg varene nå.
Her kan man finne det meste man trenger. Og det man ikke finner, trenger man som regel ikke. Ikke eeegentlig. Resten kan man få på postordre. Eller netthandel.
Her er det mange å si "hei" til på gata - og de svarer tilbake.
Her er det stille, rolig, ting er mer bedagelig.

Her løses ingen verdensproblemer, hvertfall ikke hver dag. Men av og til. Kanskje.
Her er en, kanskje to, caféer å møtes på. Så da møtes man der. Alkoholikere, narkomane, uføretrygda, pensjonister, barnevognmødre i permisjon, skoleskulkerne, lunsjfolket. Og er er egentlig fornøyd med det.

Her er det steintroll, blomstertyver, svømmeturer og barnehageturer som er hovedoppslag i avisa.
Den største diskusjonen er om gata er finest med asfalt eller brostein. Om plassen skal være oppkalt etter den ene døde lokalhelten, eller den andre døde lokalhelten. Og de hissigste avisdebattantene møtes på gata. Det lønner seg ikke å være uvenner for lenge. Da har man mistet sin cafékompis. I verste fall.

Her velger nesten ingen sine venner. Man tar de folka som er. Så lærer man å omgås hverandre. På godt og vondt. Selv om man kanskje aldri ville ha hengt med akkurat de menneskene om man hadde valget.

Jeg liker bygda.

Om en bussjåfør

Det er kanskje bare meg, men jeg tror ikke det.
Som har fordommer. Og bilder. Stereotypier. Om mange mennesker.
For eksempel bussjåfører.

I hodet mitt er en bussjåfør noe sånt som:
godslig. Sint, oppfarende, overvektig, veldig opptatt av regler, fikk aldri noen annen jobb - men vil egentlig ikke være bussjåfør, litt mindre intellektuell enn gjennomsnittet, veldig opptatt av bussen, veldig glad i å kjøre bil, bussen kommer før alt annet, glad i bensinstasjonmat, ikke like glad i mennesker alltid, lite samarbeidsvillige, liker dansebandmusikk, har vulgær/grov humor. Hvis de har humor i det hele tatt. 
Med andre ord; jeg har ikke et veldig flatterende bilde av bussjåfører. Jeg ser det. Er ikke stolt av det. Men, la meg si: hadde.

For en tur kan forandre så mye. Blant annet mitt bilde på bussjåfører.
Som reiseleder tilbringer man mange timer fremst i bussen. Der sitter som kjent også sjåføren. Nærmere enn to meter unna. På de timene kan man bli ganske godt kjent. 
Min kjære bussjåfør på forrige tur oppfylte noen av fordommene.
Men han avkreftet enda flere.

Han var smart. Han hadde flere ganger vært i FN-tjeneste. I farlige land, farlige konflikter.
Han var like interessert i menneskene som i bussen. Nesten hvertfall.
Han var veldig god å samarbeide med. 
Han passet på meg, på gruppa.
Han var bare morsom, blid, hyggelig, snill, omtenksom.
Og verdens søteste.

Jeg ser annerledes på bussjåfører fra nå av. Fine menneskene. De fleste...

Kakemonsterets sære sider

Jeg er sær.
Og jeg vet det. Veldig godt. Er fullt klar over det. Likevel blir jeg overraska når folk kommenterer mine særegenheter. For det gjør de.

Jeg snakker med meg selv. Eller tenker høyt. Plutselig har jeg sagt ting. Disse er det ikke meningen at du skal høre, de er kun til internt bruk. Men de slipper altså ut. Ofte. Ikke like lurt bestandig.

Jeg kan plutselig begynne å le. Høyt. Når jeg går på gata. Eller spiser. Eller nårsomhelst egentlig. Uten noen synlig grunn for latter. Men i hodet mitt er det det. En god grunn for latter. Det kan være deg. Eller meg. Det kan være noe som skjedde i går, forigårs, i fjor eller for 5 min siden. Eller noe som aldri har skjedd, men som jeg ser for meg kunne ha skjedd. Og jeg har det gøy, jeg.

Dessuten er min latter et kapittel for seg selv. Rettere sagt, mine lattere. For jeg ler på mange forskjellige måter. For noen år siden var tallet oppe i 14. Profesjonelle latterkursdeltakere i Kina kan komme opp i ca 20 forskjellige måter å le på. Etter mange års trening. Hah.

Jeg liker ikke å skryte av meg selv. Likevel gjør jeg det. Til stadighet. Jeg liker å tro jeg er ydmyk. Jeg vil være ydmyk. Kanskje på tide å innse realiteten.

Jeg er sær. Og jeg vet om mer. Mye mer.

I know. And I like it.

Finnes det noe bedre

Finnes det noe bedre enn å reise.
Finnes det noe bedre enn å bli kjent med nye mennesker.
Finnes det noe bedre enn å være sammen med fantastiske mennesker, hver dag.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man mestrer noe. Er god til noe. Lærer noe. Er engasjert.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man gjør noe som gir mening.
Finnes det noe bedre enn å kjenne at man gjør noe som kanskje forandrer. Deg. Meg. Mennesker. Verden.
Finnes det noe bedre enn å se ungdommer vokse. Forandres. Skjønner. Ser.
Finnes det noe bedre enn å komme seg bort fra hverdagen litt. Bort fra hver dags små problemstillinger og altoppslukende tankespinn. Fra dagens mas. Og morgendagens...
Finnes det noe bedre enn å se naturens skjønnhet. Kjennes solens varme. Løftene om sommeren som venter.
Og samtidig ta med seg historiens kalde gufs. Til hjertet som aldri, aldri glemmer.

Jeg tror ikke det. Jeg har desidert verdens beste jobb. Uten tvil.
"A tour is like a box of chocolate. You never know what you're gonna get."
Er nesten synd man ikke kan være reiseleder på heltid.

Nå

Nå er vi på denne tiden av året.
Nå er det tid for eksamen. Stress. Press. Angst. Panikk. Nerver. Smerte og gru. Søvnløse netter. Uvirksomme dager. Forkortelse og forringelse av det sosiale livet.

Nå er det tiden for tynne strømpebukser, lette vårkjoler og ullsjal. Selv om det er litt for kaldt for tynne strømpebukser og lette kjoler. Men det gjør ingenting. Det holder jeg ut. For nå er jeg endelig fri. Fra tykke strømpebukser, tunge sko og svære jakker. Nå kan jeg endelig vise fram farger, stoffer, mønster som har vært gjemt så lenge. Da er kulde, sår hals, tett nese til å leve med. Til friheten. Og skjønnheten!
Nå er tiden her for sykkel, hoppetau, kritt på asfalten, grus på asfalten, skrubbsår under nesa.
Nå er det tiden for den friskeste lufta, de vakreste fargene, de nyeste blomstene, helt ferske fra jorda.
Nå er tiden her for den første isen, som det etterhvert skal bli så alt for mange av.

Nå er det tiden for avslutninger. Klargjøring av deg selv, før noe nytt.
Begynnelsen på slutten for å få nye begynnelser. Ja.
Skummelt er det. På veien til det ukjente. Men litt godt også. Å begynne på nytt. Skummelt og godt.

Me lost me cookie. Where's me cookie?

Stressssss

Jeg stresser nå. Ikke bare akkurat nå, men nå for tida. Skikkelig vondt, gammeldags, bigtime stress.

Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har gjort alle de tingene som bruker å funke. Skrevet liste, skrevet leseplan, ukeplan, månedsplan, planplanplan og listelisteliste.Tenkt positivt, pressa meg selv, sovet regelmessig, spist regelmessig, holder meg hjemme, tenker å jobbe selv på en lørdag.

Men det virker ikke nå. Ingenting virker. Jeg kommer ikke i gang, en gang. Jeg skal bare sjekke noe på dataen, vaske litt klær, rydde litt, finne noen papirer, se litt ut vinduet, snoke i skapet, unngå å spise det jeg fant i skapet, snurre rundt meg selv et par ganger. Og plutselig har det gått fire timer, og jeg har fått dårlig tid. Og enda mer å gjøre. Og enda kortere tid å gjøre det på. Resultatet er at jeg prøver å gjøre alt. Absolutt alt. På én gang. Men det går jo ikke - hallo. Likevel prøver jeg. Så jeg stresser enda litt mer.
 
Det verste er at ingenting blir gøy. Eller alt blir gøy. Småting blir veldig viktige, store ting (som å treffe folk) blir plutselig stressbetont. Før det kommer i gang riktignok, da er det dagens høydepunkt. Samtidig tar det tid. Og jeg blir stressa. Enda jeg liker det så godt, og er avhengig av det. Folk altså. Og sola, våren, blomstene, lyset.

Alt dette får jeg sett for lite til. Fordi jeg skal gjøre noe fornuftig. Som jeg ikke får gjort. For ingenting virker nå. Jeg er opprådd. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Virkelig ikke. Vet du?

Oppgitt

Jeg kjenner at jeg er oppgitt i dag.
Oppgitt over
- meg selv. Leder nå VM i forsoving. Har ikke vært på skolen på tirsdager på flere uker.
- meg selv. Igjen. Bruker lang tid på å gjøre småting som ikke burde ta så lang tid. Derfor får jeg mindre tid til å gjøre det jeg må gjøre, og som tar lang tid. Lang tid!
- meg selv. Nok en gang. Har så lyst til å skrive, blogge. Har ting å skrive om, men får det ikke til.
- folk som poster følgende melding i facebookstatusen sin: "Skam deg Norge....Vi har barn som går til sengs uten mat...Eldre som går uten medisin....Mentalt syke uten behandling...Militære uten riktig og nok utstyr....enda sender vi millioner til andre land før vi hjelper vårt eget....99% av befolkningen har ikke mot nok til å kopiere og reposte denne!!!!! jeg er en av de 1%..." No comment needed. 
- jenter som går på pulverdietter, feks NOKA, til og med mens de er gravide. Det er så mye feil med dette, både ernæringsmessig og livstilsmessig, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Så jeg begynner ikke. 
- alt og alle. Nesten. Eller ikke. Fram til nå, bare. For nå, nå er det over. Og jeg kan (endelig) ta fatt på den nye, vakre dagen. Sola og meg. Våren og meg. BFF lizzom. Kanskje jeg skal kjøpe en ballong?

Da jeg var 17

...var verden enten svart eller gul
...var ting enten rett eller galt
...var det uutholdelig å være borte fra kjæresten en helg. Eller en dag. For ikke å snakke om en hel påske!
...var venner viktigere enn familie
...var det viktig å være forskjellig fra alle andre. Men ikke så forskjellig at alle andre syns du var rar. Men hvis de syntes det, var det ikke så farlig det heller.
...gikk det veldig greit å rope litt høyt, og få litt oppmerksomhet.
...kunne man være barnslig og voksen på en gang, uten at det gjorde noe
...ville, kunne og skulle jeg forandre verden. Uten tvil. Starting with the man in the mirror. 

17 var fint. Veldig fint igrunn.